Ren Mat
02.12.2016
Fra innerst til ytterst, ingen elsker ull som oss. Norske ullgensere er kjent verden over, idrettsstjernene har egne kolleksjoner og det klirrer i strikkepinner overalt. Lokalt og bærekraftig er tidsriktige ord for mat - i stadig større grad gjelder det for ull også.
ULL HAR VÆRT nødvendig for utviklingen av mange sivilisasjoner. Det var trolig på grunn av ulla at sauen ble domestisert i Iran for 6 000 år siden, og i Norge har sauene gitt oss ull, skinn, kjøtt, melk og gjødsel nesten like lenge. En forutsetning for vikingenes tokter har vært ull fra villsau i form av varme klær og tett seilduk. Klærne var fremstilt på ulike måter; vadet, tovet og vevd. Strikking lærte vi av Middelhavslandene i Middelalderen, først som overklassehåndverk. Fra 1800-tallet har det holdt seg som en ubrutt tradisjon blant folk flest. I dag sitter Marius-genseren omtrent i våre gener, ullundertøy er selve oppskriften på en vellykket fjelltur og en varm barndom. Med sangen Bæ, bæ lille lam får norske barn ulla inn med morsmelken.
"Made in Norway" kan derimot være en annen sak. Til tross for våre ca. 2,5 millioner sauer og lam kommer mye av ulla - enten som strikkegarn eller som ferdige plagg - langveisfra; merino fra Oseania, alpakka fra Peru, mohair fra Sør-Afrika. For noen år siden lå vi på tredje plass i verden når det gjaldt ullimport, mens 75 prosent av vår ull ble eksportert, mesteparten til Storbritannia der den ble brukt til gulvtepper. Men utviklingen er i ferd med å snu, godt hjulpet av ildsjeler som gjør oss oppmerksomme på "(g)ullet i fjell og fjøs".
- Det er på tide å bruke ressursene optimalt lokalt, mener Ingun Grimstad Klepp, professor i etnologi og forsker ved SIFO. Siden 2010 har hun sammen med Tone Skårdal Tobiasson, redaktør for Nordic Initiative Clean & Ethical fashion, satt fokus på norsk ull. - Det har skjedd mye positivt og det er en økende etterspørsel, både fra forbrukere og industrien.
Eksempelvis bytter Gudbrandsdalen Uldvarefabrik nå ut ull fra andre land der de kan finne norsk ull med samme egenskaper, og Hillevåg ullvarefabrikk kjøper mye pelsull fra den gamle rasen pelssau, sier hun entusiastisk.
NOE AV GRUNNEN til at folk har fått øynene opp for norsk ull skyldes en generell oppmerksomhet på opprinnelse, som igjen henger sammen med miljøutfordringene. - Vi arbeider for en overføring av kunnska
Gå til mediet"Made in Norway" kan derimot være en annen sak. Til tross for våre ca. 2,5 millioner sauer og lam kommer mye av ulla - enten som strikkegarn eller som ferdige plagg - langveisfra; merino fra Oseania, alpakka fra Peru, mohair fra Sør-Afrika. For noen år siden lå vi på tredje plass i verden når det gjaldt ullimport, mens 75 prosent av vår ull ble eksportert, mesteparten til Storbritannia der den ble brukt til gulvtepper. Men utviklingen er i ferd med å snu, godt hjulpet av ildsjeler som gjør oss oppmerksomme på "(g)ullet i fjell og fjøs".
- Det er på tide å bruke ressursene optimalt lokalt, mener Ingun Grimstad Klepp, professor i etnologi og forsker ved SIFO. Siden 2010 har hun sammen med Tone Skårdal Tobiasson, redaktør for Nordic Initiative Clean & Ethical fashion, satt fokus på norsk ull. - Det har skjedd mye positivt og det er en økende etterspørsel, både fra forbrukere og industrien.
Eksempelvis bytter Gudbrandsdalen Uldvarefabrik nå ut ull fra andre land der de kan finne norsk ull med samme egenskaper, og Hillevåg ullvarefabrikk kjøper mye pelsull fra den gamle rasen pelssau, sier hun entusiastisk.
NOE AV GRUNNEN til at folk har fått øynene opp for norsk ull skyldes en generell oppmerksomhet på opprinnelse, som igjen henger sammen med miljøutfordringene. - Vi arbeider for en overføring av kunnska
