Fri tanke
16.08.2021
Kan man elske livet og samtidig forsone seg med tanken på døden? Med utgangspunkt i filosofien reflekterer humanistisk livsveileder Ingun Steen Andersen over vårt forhold til døden. IDEER
ENSiStenS
I vår nye spalte Eksistens reflekterer studenthumanister og livsveiledere fra Human-Etisk Forbunds livsveiledergruppe over eksistensielle tema.
Da jeg var liten, lærte jeg at døden er vår fiende. Den er en følge av menneskenes synd, fikk jeg høre, et avvik fra Guds opprinnelige plan.
«Den siste fiende som skal tilintetgjøres, er døden», sier Skriften, og dette preget min barndoms fantasier. «Herren skal oppsluke døden for evig og tørke tårene av menneskenes ansikt.» I min barndoms verden betydde håp troen på en framtidig verden uten smerte og død. Døden, som unaturlig og grusom, skulle overvinnes, og menneskenes oppgave var ikke
å forsone seg med den, men å overskride den, gjennom tanke, tro og handling.
Når jeg ser tilbake, fremstår barnetroen livsfjern, kanskje livsfornektende. Den ga meg håp, men håpet var knyttet til noe utover livet og fjernet meg fra eksistensen her og nå. Tanken på døden kunne bare tåles dersom vi tenkte den vekk.
Nå tenker jeg snarere motsatt.
Dødens realitet møter oss overalt. Smerten over å miste, over selv å svinne hen, er en del av livet - ikke et avvik. Det å kunne romme døden og smerten som en naturlig del av livet fremstår for meg mer og mer som en viktig eksistensiell fordring.
INGUN STEEN ANDERSEN
er filosofisk praktiker, pedagog og livsveileder i Human-Etisk Forbund. Hun har ansvar for samtaletilbud, nettsiden filosofiiskolen.no og utvikling av innholdet i Humanistisk konfirmasjon.
Fra et sekulært ståsted er døden det punkt der man går fra å være til ikke å være. Døden, forstått som ikke-eksistens, er slik sett ikke noe å bekymre seg for, mente den greske filosofen Epikur. For «når vi er, er ikke døden, og når døden er, er ikke vi».
Dette enkle postulat er kanskje sant, men likevel for enkelt.
For vi mennesker lever ikke bare i nuet, vi lever «forut for oss selv». I vår bevissthet orienterer vi oss hele tiden mot muligheter, mot alt som kan skje, eller som vi ønsker at skal skje.
«I min barn
Gå til medietI vår nye spalte Eksistens reflekterer studenthumanister og livsveiledere fra Human-Etisk Forbunds livsveiledergruppe over eksistensielle tema.
Da jeg var liten, lærte jeg at døden er vår fiende. Den er en følge av menneskenes synd, fikk jeg høre, et avvik fra Guds opprinnelige plan.
«Den siste fiende som skal tilintetgjøres, er døden», sier Skriften, og dette preget min barndoms fantasier. «Herren skal oppsluke døden for evig og tørke tårene av menneskenes ansikt.» I min barndoms verden betydde håp troen på en framtidig verden uten smerte og død. Døden, som unaturlig og grusom, skulle overvinnes, og menneskenes oppgave var ikke
å forsone seg med den, men å overskride den, gjennom tanke, tro og handling.
Når jeg ser tilbake, fremstår barnetroen livsfjern, kanskje livsfornektende. Den ga meg håp, men håpet var knyttet til noe utover livet og fjernet meg fra eksistensen her og nå. Tanken på døden kunne bare tåles dersom vi tenkte den vekk.
Nå tenker jeg snarere motsatt.
Dødens realitet møter oss overalt. Smerten over å miste, over selv å svinne hen, er en del av livet - ikke et avvik. Det å kunne romme døden og smerten som en naturlig del av livet fremstår for meg mer og mer som en viktig eksistensiell fordring.
INGUN STEEN ANDERSEN
er filosofisk praktiker, pedagog og livsveileder i Human-Etisk Forbund. Hun har ansvar for samtaletilbud, nettsiden filosofiiskolen.no og utvikling av innholdet i Humanistisk konfirmasjon.
Fra et sekulært ståsted er døden det punkt der man går fra å være til ikke å være. Døden, forstått som ikke-eksistens, er slik sett ikke noe å bekymre seg for, mente den greske filosofen Epikur. For «når vi er, er ikke døden, og når døden er, er ikke vi».
Dette enkle postulat er kanskje sant, men likevel for enkelt.
For vi mennesker lever ikke bare i nuet, vi lever «forut for oss selv». I vår bevissthet orienterer vi oss hele tiden mot muligheter, mot alt som kan skje, eller som vi ønsker at skal skje.
«I min barn
