Fagpressenytt

Det er ikke enkelt for hjelpepleieren å fortelle om hendelsene som førte til at han ble sykemeldt i fjor vinter. I går tok han fram permen med alle papirene og ble fysisk uvel. Referatene fra møter og korrespondanse med ledere, kommunen og fylkesmannen bringer tilbake følelser han egentlig har lagt bak seg, men minnene kan fremdeles være vonde, og da er motorsykkelen god å ha. På den kan han koble fullstendig ut.
- Jeg måtte ut, kjøre motorsykkel, få luft i hodet i går, forteller Jan Antonsen mens han tar oss i mot hjemme.
Ute skinner sola over Kristiansand i begynnelsen av juli. På veggen over sofaen henger bilder av døtrene. Han har huset for seg selv. Kona og barna har ærend ute. Jan har fridag, og skal tilbake på jobb i morgen i en bolig der han trives godt.
For ett år siden var situasjonen helt annerledes. Da orket han ingenting, kunne ligge på sofaen og se på TV-serier i timevis. Han var i slutten av 50-årene, og var lengre nede enn han noen gang hadde vært tidligere i livet.
- Det å gå helt ned i kjelleren, jeg har aldri opplevd noe lignende, og visste ikke hvordan det var å være så langt nede psykisk.
Nå ønsker Jan å fortelle hvordan han havnet der, ikke for å skremme kolleger fra å varsle, men med håp om at andre arbeidsplasser kan lære av hans erfaringer.
I 2009 fikk Jan Antonsen fast jobb i en bolig i Kristiansand kommune. Da hadde han fire år som hjelpepleier på baken. Mesteparten av yrkeslivet har han vært baker. Av fysiske årsaker trengte han å skifte beite, og har aldri angret på valget.

Krevende bolig
De første årene måtte han ta vikariater, og fikk prøvd seg ulike steder. Han trivdes bra overalt, men særlig med brukere som har psykisk utviklingshemming. Han slo til da en fast stilling ble tilgjengelig i en bolig, selv om han hadde hørt at boligen var vanskelig å jobbe i og at gjennomtrekket blant personalet var høyt. Likevel angret han helt i starten.
- Først tenkte jeg, her kan jeg ikke jobbe, men jeg ga ikke opp og fikk etter hvert en fin samhandling med beboerne, og ble mer og mer glad i dem, minnes Jan.
Han får en kort opplæringstid på noen vakter i boligen, men i virkeligheten tar det minst et år å komme inn i jobben. Det tar tid å bli godt nok kjent med mennesker som har vanskelig for å kommunisere, som har problemer med å uttrykke sine ønskerog ofte utagerer fysisk, men Jan er utholdende, og til slutt var tilliten på plass. Han har mange gode minner fra det nære bekjentskapet med mennesker som krevde mye, men også kunne gi mye tilbake.
Det var tilfredsstillende å lykkes i den vanskelige jobben. Samtidig var det mye som frustrerte Jan. Han syntes at bemanningen til tider var altfor lav, særlig i helgene, at dårlig arbeidsmiljø på jobben kunne gå utover brukerne, og at det ble tatt valg som ikke var til brukernes beste. Han reagerte på at det ofte ble tatt valg på vegne av brukerne, i stedet for å forsøke å finne ut av hva de faktisk ønsket. Jan sier i fra om ting han er uenig i og ikke synes fungerer, og følte at reaksjonene hans ble møtt med resignasjon, taushet og avvisning. Men Jan gir seg ikke, for situasjonen går utover brukerne, slik han ser det. Det er et viktigere hensyn enn behovet for en hyggelig tone i personalgruppa.
- Jeg jobbet for at de som bor der skal ha det best mulig, kommenterer han.

Tre varslere
Han er ikke alene. De er tre ansatte som reagerer, sender et skriv, ber om møte med leder og vernetjenesten, og varsler om forhold de mener