CMI-forsker og leder for Development Learning Lab Publisert torsdag 31. august 2023 - 14:33 Oppdatert torsdag 31. august 2023 - 15:10 Del på e-post
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Det bildet Hellestveit tegner av hvordan norsk humanitær innsats fungerer, stemmer dårlig med virkeligheten. Man får inntrykk av at humanitær innsats stort sett går til akutte kriser og konflikter, der dag-til-dag informasjon styrer hvordan hjelpen kanaliseres, og der pengene går til lokale humanitære aktører som har unik tilgang til de som trenger hjelpen mest.
Mer enn 90 prosent av den globale humanitære bistanden går til slike langvarige konfliktsituasjoner, som regel samtidig med at det gis langsiktig bistand til de samme områdene.
Det er mulig dette stemmer for en liten del av den humanitære innsatsen, men det store bildet er et annet. Det aller meste av de humanitære behovene er knyttet til langvarige konflikter. En humanitær krise varer typisk i syv år, og flyktninger og fordrevne er i snitt borte fra hjemmene sine et helt tiår. Mer enn 90 prosent av den globale humanitære bistanden går til slike langvarige konfliktsituasjoner, som regel samtidig med at det gis langsiktig bistand til de samme områdene.
Nesten ikke noe av den norske humanitære bistanden kanaliseres direkte via lokale aktører. Halvparten går via internasjonale organisasjoner, som FN og den internasjonale Røde Kors bevegelsen. De siste årene har det meste av det som går via norske organisasjoner blitt forvaltet gjennom flerårige avtaler. Når det oppstår en ny krise der det trengs friske midler, er spørsmålet oftest hvem av de eksisterende partnerne som har best tilgang.
Det store bildet er altså at den humanitære innsatsen er langvarig, forvaltes mer og mer gjennom langsiktige avtaler med et gitt sett av partnere og som oftest foregår parallelt med langsiktig bistand.
Det er derfor det h
