Fysioterapeuten
13.05.2016
Rundt 30 prosent av den voksne befolkningen lever med langvarige smerter. Hvordan påvirker det hverdagen når alt du kan tenke på, er at du har det vondt? Hvilke tiltak kan gi deg smertelindring? Noen finner svaret selv. Andre må ha hjelp til å akseptere smerten som en del av livet.
ÅRET ER 1970. Turid Loraas er 23 år gammel, og gravid med sitt første barn. Smerten begynner i hoftene. Legen sier det er bekkenløsning.
Seks uker etter at datteren Cathrine er født, kjenner hun for første gang en dyp verking i korsryggen. Den slipper ikke taket. Smerten er konstant.
- Jeg fikk problemer med å flytte beina, og kunne verken løfte eller bære Cathrine. Da jeg kom til revmatolog for første gang stilte han raskt diagnosen: Bekhterevs sykdom. Den samme sykdommen som hadde rammet både min mor og morfar, forteller Loraas.
Smertene var så ille at hun ble innlagt på sykehus i to måneder. Her fikk hun tradisjonell behandling i form av fysioterapi og trening i varmtvannsbasseng. Dessuten gikk hun på ski. Hun ble bedre og kom hjem til Elverum. Men fra nå av skulle smerten følge henne hvor enn hun gikk.
- Smertene jeg opplevde kan best beskrives som en intens tannpine i korsryggen, oppover ryggsøylen, i nakken og i brystbeinet. Verkingen var der hele tiden. Jeg var plaget av fatigue, og ble gradvis stivere i kroppen. Det var nesten umulig å komme seg ut av sengen om morgenen. Hver uke gikk jeg til fysioterapeut og trente i varmtvannsbasseng. Det ble satt i gang utprøving av ulike medisiner. Jeg måtte lære å leve med smertene, sier Loraas.
Sammen med andre bekhterevpasienter, dro Loraas i 1979 på sin første behandlingstur til det daværende Jugoslavia. Loraas var rammet uvanlig hardt til å være kvinne. Et trekk ved tilstanden er at ryggraden krummer seg og får nakken til å falle frem.
- For meg ble turen til Jugoslavia en vekker. Jeg la merke til at mange av mennene var fremoverbøyde, ute av stand til å rette seg opp. Til tross for behandling hos fysioterapeut og egentrening på matte hjemme, var også jeg i ferd med å bli krum i nakken. Da var jeg 32 år gammel, forteller Loraas.
Strakk seg to ganger daglig
For å bremse denne utviklingen, begynte hun å legge seg på sofaen to ganger om dagen - uten pute. Målet var å få hodet ned i underlaget. Etter gradvis å ha presset hodet helt ned, var hun i timen etterpå enda stivere i rygg og nakke enn normalt, en tilstand datteren Cathrine beskrev som «nylagt».
- Fra 1979 til 2000 la jeg meg to ganger om dagen for å strekke ut ryggraden - hodet skulle ned! Jeg sto opp klokken seks og trente en time på benken for å være «nylagt» på jobb. Jeg var lærer, og ville være i stand til å stå i klasserommet uten å lute fremover, sier Loraas.
I 2000 brakk den midterste hvirvelen i ryggsøylen. Belastningen av å bli strukket ut to ganger daglig gjennom en årrekke, ble for stor. Loraas ble operert, og det ble satt inn en metallplate med åtte skruer. Ryggsøylen ble totalt avstivet.
- Det hjalp litt på ryggen, men nakken ble verre. Jeg kunne ikke lenger være «nylagt», det var ikke mer å knekke opp og strekke ut, sier Loraas.
Før operasjonen sto hun i 50 prosent stilling som lærer. Da hun ble lagt inn på Diakonhjemmet i Oslo, sa en av revmatologene: Vi kan ikke tvinge deg til å slutte å jobbe. Men du kan jo reflektere over om det kanskje hadde vært litt godt.
Loraas var innlagt ved sykehuset i tre uker.
- Jeg gikk gjennom en sorgprosess. Jeg var 53 år og elsket å undervise. Elevene visste ingenting, de trodde jeg skulle på sykehuset for å bli
Gå til medietSeks uker etter at datteren Cathrine er født, kjenner hun for første gang en dyp verking i korsryggen. Den slipper ikke taket. Smerten er konstant.
- Jeg fikk problemer med å flytte beina, og kunne verken løfte eller bære Cathrine. Da jeg kom til revmatolog for første gang stilte han raskt diagnosen: Bekhterevs sykdom. Den samme sykdommen som hadde rammet både min mor og morfar, forteller Loraas.
Smertene var så ille at hun ble innlagt på sykehus i to måneder. Her fikk hun tradisjonell behandling i form av fysioterapi og trening i varmtvannsbasseng. Dessuten gikk hun på ski. Hun ble bedre og kom hjem til Elverum. Men fra nå av skulle smerten følge henne hvor enn hun gikk.
- Smertene jeg opplevde kan best beskrives som en intens tannpine i korsryggen, oppover ryggsøylen, i nakken og i brystbeinet. Verkingen var der hele tiden. Jeg var plaget av fatigue, og ble gradvis stivere i kroppen. Det var nesten umulig å komme seg ut av sengen om morgenen. Hver uke gikk jeg til fysioterapeut og trente i varmtvannsbasseng. Det ble satt i gang utprøving av ulike medisiner. Jeg måtte lære å leve med smertene, sier Loraas.
Sammen med andre bekhterevpasienter, dro Loraas i 1979 på sin første behandlingstur til det daværende Jugoslavia. Loraas var rammet uvanlig hardt til å være kvinne. Et trekk ved tilstanden er at ryggraden krummer seg og får nakken til å falle frem.
- For meg ble turen til Jugoslavia en vekker. Jeg la merke til at mange av mennene var fremoverbøyde, ute av stand til å rette seg opp. Til tross for behandling hos fysioterapeut og egentrening på matte hjemme, var også jeg i ferd med å bli krum i nakken. Da var jeg 32 år gammel, forteller Loraas.
Strakk seg to ganger daglig
For å bremse denne utviklingen, begynte hun å legge seg på sofaen to ganger om dagen - uten pute. Målet var å få hodet ned i underlaget. Etter gradvis å ha presset hodet helt ned, var hun i timen etterpå enda stivere i rygg og nakke enn normalt, en tilstand datteren Cathrine beskrev som «nylagt».
- Fra 1979 til 2000 la jeg meg to ganger om dagen for å strekke ut ryggraden - hodet skulle ned! Jeg sto opp klokken seks og trente en time på benken for å være «nylagt» på jobb. Jeg var lærer, og ville være i stand til å stå i klasserommet uten å lute fremover, sier Loraas.
I 2000 brakk den midterste hvirvelen i ryggsøylen. Belastningen av å bli strukket ut to ganger daglig gjennom en årrekke, ble for stor. Loraas ble operert, og det ble satt inn en metallplate med åtte skruer. Ryggsøylen ble totalt avstivet.
- Det hjalp litt på ryggen, men nakken ble verre. Jeg kunne ikke lenger være «nylagt», det var ikke mer å knekke opp og strekke ut, sier Loraas.
Før operasjonen sto hun i 50 prosent stilling som lærer. Da hun ble lagt inn på Diakonhjemmet i Oslo, sa en av revmatologene: Vi kan ikke tvinge deg til å slutte å jobbe. Men du kan jo reflektere over om det kanskje hadde vært litt godt.
Loraas var innlagt ved sykehuset i tre uker.
- Jeg gikk gjennom en sorgprosess. Jeg var 53 år og elsket å undervise. Elevene visste ingenting, de trodde jeg skulle på sykehuset for å bli
