Publisert tirsdag 20. juni 2023 - 09:21 Del på e-post Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.
Uavhengig analytiker, har tidligere jobbet i Norad og UD
Det mangler ikke på litteratur fra norsk forskerhold om Palestina og striden med okkupasjonsmakten Israel, og om Midtøsten i utvidet forstand. Bare de siste tre årene har uavhengige forfattere som Jørgen Jensehaugen, Hilde Henriksen Waage, Marte Heian Engdal, Odd Karsten Tveit og Stein Torgersbråten publisert bøker. Temaet teller blant de aller mest synlige i den offentlige samtalen, med unntak av at det er skjøvet noe i bakgrunnen for en annen okkupasjon, Ukraina, gjennom det siste halvannet år.
Dette er ikke så rart. Norge har hatt en særegen rolle i Israel-Palestina-spørsmålet helt siden etableringen av FN og Trygve Lies markante posisjon i 1948. Med Norges medvirkning til etableringen av Oslo-avtalen tidlig på nittitallet skjøt oppmerksomheten ny fart, om enn på et annet grunnlag. På bakgrunn nettopp av den omseggripende medieeksponeringen må man likevel kunne spørre: Er det noe nytt å melde nå da?
Underkommunisert element
Denne gangen er det den NLA Høgskolen- og CMI-baserte historikeren og førsteamanuensen Kjersti G. Berg som presenterer den finurlige og svært så jordnære, noen vil si provoserende, tittelen «Palestina: Fakta på bakken». Uttrykket refererer gjerne til den israelske faktiske, men ikke-artikulerte, strategien det er å komme politikken og jussen i forkjøpet ved å skape enn ny realitet, ja, på bakken. Den nye de facto-situasjonen blir dermed forløperen for den påfølgende sanksjoneringen i lovverket.
Å skrive bok om Palestina og Israel er å stikke hånda i et vepsebol.
Strategien er rimeligvis blitt beklaget og fordømt en rekke ganger av det internasjonale samfunnet, inkludert EU og FN, til og med av USA, men Israel lykkes, igjen og igjen. Resultatet er som kjent dramatisk. Antall bosettere i Øst-Jerusalem og på Vestbredden har økt jevnt å trutt på areal som palestinerne hadde råderett over tidligere.
Av de mange lobbygrupper på israelsk side som gjør denne destruktive (målt mot målet om palestinsk statsbygging) strategien mulig, er det bosetterbevegelsen som framstår som den klart sterkeste. Berg benytter det sensitive begrepet «bosetterkolonialisme», som nok ikke brukes i diplomatiet, men som er treffende. Vi har å gjøre med en form for imperialisme, med trekk som vi kjenner igjen fra historien til Algerie, Sør-Afrika, New Zealand, Australia og USA.
Et av Bergs prosjekter har vært å vise at denne koloniseringen er tydelig materialisert i fysiske steder, noe som representerer et viktig, men underkommunisert, element i den offentlige samtalen.
Et knyttneveslag
Boka handler mye om bistand. Den kanaliseres via det midlertidige og omdiskuterte myndighetsorganet Palestinian Authority (Den palestinske selvstyremyndigheten), sivilsamfunnet og FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), som Berg kjenner særlig godt, etter nylig å ha vært ansatt der i en periode.
For Panoramas lesere kan det derfor være nyttig med et kjapt historisk sveip. De første offentlige norske bevilgningene til palestinerne ble
