Fagpressenytt

Fleirtalet på Stortinget, ved opposisjonspartia Frp, Ap og Sp, lanserte i vår eit forslag om «kompetansereform» i form av eit nytt finansieringssystem for statlege universitet og høgskular. Sitat: «Incentiver/faktorer i forslaget til nytt finansieringssystem skal være: Relevans for arbeid etter endt studium, ulike opplegg for videreutdanning, og opprettelse av mindre og fleksible emner og moduler som arbeidslivet etterspør og som kan tas i kombinasjon med jobb.» Framlegget vart vedtatt den 15. juni.

Krava frå ei verd i krise
Tankegangen er i utgangspunktet grei nok: Ein går ut frå at vi i stigande grad vil få eit arbeidsliv prega av ny teknologi og rask teknologisk utvikling, innanfor ramma av ein globalisert kapitalisme - eit omskifteleg og konkurranseutsett arbeidsliv som krev fleksibilitet og kompetanseheving i form av omstilling og livslang læring. Stilt overfor desse utfordringane er det eit politisk ansvar å ta grep som gjer det lettare for folk å komme i arbeid og å stå i arbeid. Eitt grep kan då vere å legge til rette for utdanningsløp som er tilpassa krava i det nye arbeidslivet - derfor, eit forslag om «kompetansereform» i form av eit nytt finansieringssystem for høgare utdanning.
Men er det berre endringar i arbeidslivet som krev kompetanseheving og oppdatering? Kva med andre endringar og utfordringar i moderne kriseramma samfunn? Slik som klimaendringar og andre naturrelaterte utfordringar - saman med aukande sosio-økonomiske skilnader, i statar og mellom statar, svekking av demokratiske og rettsstatlege institusjonar, spreiing av «fake news» og forvitring av den opplyste offentlege sfæren, og geopolitiske spenningar med fare for militære konfrontasjonar. Kort sagt: Er det berre i arbeidslivet at det er behov for kompetanseheving og oppdatering?
Svaret gir seg sjølv. Også som samfunnsborgarar i ei verd i krise, og som statsborgarar i kriseramma moderne og vitskapsbaserte demokrati, er