Diabetes
01.11.2022
På 90-tallet var jeg student i Stockholm og bodde i studentbyen rett ved universitetet. Den første uken skulle jeg ringe hjem for å fortelle at alt var bra.
Rett før klokken ti på kvelden sto jeg i telefonkiosken med hånden full av mynter. Tidspunktet var valgt med omhu: etter kl. 22 var det billigere å ringe. Jeg hadde så vidt rukket å veksle noen ord med de hjemme før et gigantisk brøl plutselig fylte luften og økte i styrke. Det lød som et dommedagskor fra overalt og ingen steder. «Er alt bra?» spurte mamma. «Jo da», sa jeg, litt urolig. «Men jeg tror det er noen hooligans i nærheten. S
Gå til mediet