Arkitektur N
11.10.2018
For Kai Reaver handler den digitale revolusjonen mer om kollektiv form, alternativt bygningsvern og demokratisering av arkitekturen enn om å skape nye bygninger.
- Hva er sammenhengen mellom teknologi og miljø slik du ser det?
- For meg som jobber med digitalisering som et alternativ til den nyliberale arkitekturen er bærekraftperspektivet kanskje mindre opplagt enn med for eksempel passivhus-teknologi. Men samtidig kan man argumentere for at miljøspørsmålet behandles på en enda mer grunnleggende måte her, sier Kai Reaver, karakteristisk engasjert og hurtigsnakkende.
- Det jeg mener at teknologien kan gjøre, er å hjelpe til med å rigge byggebransjen litt vekk fra kortsiktige markedsbehov og over på mer langsiktige modeller. J eg føler at min generasjon står midt i en overgang, der det å jobbe med vem og historie på den ene siden og ny teknologi og fremtiden på den andre, er i ferd med å bli ett og samme prosjekt. I stedet for å tenke kortsiktig med kvartalsrapportene som horisont, kan teknologien hjelpe oss med å se et mye større bilde og planlegge for hundrevis av år fremover. Og i et slik perspektiv blir sammenhengen mellom teknologi og miljø veldig tett.
- Så mens datamaskiner tidligere lagde og muliggjorde nye former og ny arkitektur, som Frank Gehrys Guggenheim-museum i Bilbao, snakker vi her om en digital revolusjon der form er underordnet et helt annet prosjekt?
- La oss se på det som en vernedis kusjon, fortsetter Kai.
- Det som er spennende for meg som lærer og arkitekt er at vi må erkjenne at vernakulær arkitektur, altså folkearkitektur, er intelligent og den er intelligent over tid, helt uten noen arkitektfaglig overbygning. Den er veldig pragmatisk, vakker og basert på en ekstrem nærkunnskap om omgivelsene. Samtidig er den anonym og helt i strid med hvordan arkitekter i dag ser på seg selv som mester og merkevarebygger. Men dermed er den også mindre utsatt for kortsiktighet. J eg tror at folkearkitekturen kan være både mer miljømessig og sosialt bærekraftig. J eg tror også at vanlige folk kan mer om rom og arkitektur enn vi kanskje tror, og at den kunnskapen er svært verdifull både for arkitekturen og for bærekraft. La oss si at AR er et verktøy vi kan gi til folk, slik at 10 000 mennesker kan si sin mening eller til og med bidra til å forme en bebyggelse, i 1:1, på stedet via mobiltelefonen. Da nærmer vi oss virkelig det som var 68-emes utopi, nemlig kollektiv form. J eg er interessert i hvordan vi som arkitekter gjennom teknologi kan finne ut av hva folk mener og føler om arkitektur og sine nærmiljøer, og videre kuratere den samtalen og de formvalgene som kan bli til ny arkitektur eller transformasjon av omgivelsene.
Kai trekker omsider pusten. Bakgrunnen for intervjuet er altså hans arbeid med teknologi, som student og lærer, konsulent og arkitekt. Men der andre folk vi har vært i kontakt med i forbindelse med teknologi og miljø snakker om hvordan konkrete teknologiske nyvinninger kan bidra til å forbedre mer enn å endre den verdenen vi lever i, virker Kais tilnærming til å utfordre faget på en langt mer grunnleggende måte.
Teslaene kjører oss opp en blindgate «Du redder ikke verden ved å kjøre Tesla» er en overskrift som går igjen i dagens miljødebatt, der poenget er at å fortsette den samme forbruksorienterte livsstilen med nye teknologiske produkter ikke kan regnes som bærekraftig. Dette er i høyeste grad et relevant spørsmål også for byggebransjen.
Hva er mest miljøvennlig, reduserte U-verdier eller redusert forbruk og vekst?
I sistnevnte scenario kan det å snakke om å ta i bruk ny teknologi virke kontraintuitivt. Teknologiske nyvinninger handler jo gjerne om å bytte ut det gamle med noe nytt, om fremskritt og forbedringer. Men når Kai snakker om teknologi, er ikke dette de rådende perspektivene. I stedet omformes den digitale revolusjonen til et verktøy for å ta vare på det som var - og med det finne igjen noe vi har mistet.
Og som Kai selv aldri har hatt, siden han er født i 1986 og på mange måter tilhører den første generasjonen av digitalt innfødte. Allerede da han var ni år fikk han sin første PC av en morfar som var IBM-veteran.
- Han gav meg en datamaskin og en mappe med B-floppy disk
Gå til mediet- For meg som jobber med digitalisering som et alternativ til den nyliberale arkitekturen er bærekraftperspektivet kanskje mindre opplagt enn med for eksempel passivhus-teknologi. Men samtidig kan man argumentere for at miljøspørsmålet behandles på en enda mer grunnleggende måte her, sier Kai Reaver, karakteristisk engasjert og hurtigsnakkende.
- Det jeg mener at teknologien kan gjøre, er å hjelpe til med å rigge byggebransjen litt vekk fra kortsiktige markedsbehov og over på mer langsiktige modeller. J eg føler at min generasjon står midt i en overgang, der det å jobbe med vem og historie på den ene siden og ny teknologi og fremtiden på den andre, er i ferd med å bli ett og samme prosjekt. I stedet for å tenke kortsiktig med kvartalsrapportene som horisont, kan teknologien hjelpe oss med å se et mye større bilde og planlegge for hundrevis av år fremover. Og i et slik perspektiv blir sammenhengen mellom teknologi og miljø veldig tett.
- Så mens datamaskiner tidligere lagde og muliggjorde nye former og ny arkitektur, som Frank Gehrys Guggenheim-museum i Bilbao, snakker vi her om en digital revolusjon der form er underordnet et helt annet prosjekt?
- La oss se på det som en vernedis kusjon, fortsetter Kai.
- Det som er spennende for meg som lærer og arkitekt er at vi må erkjenne at vernakulær arkitektur, altså folkearkitektur, er intelligent og den er intelligent over tid, helt uten noen arkitektfaglig overbygning. Den er veldig pragmatisk, vakker og basert på en ekstrem nærkunnskap om omgivelsene. Samtidig er den anonym og helt i strid med hvordan arkitekter i dag ser på seg selv som mester og merkevarebygger. Men dermed er den også mindre utsatt for kortsiktighet. J eg tror at folkearkitekturen kan være både mer miljømessig og sosialt bærekraftig. J eg tror også at vanlige folk kan mer om rom og arkitektur enn vi kanskje tror, og at den kunnskapen er svært verdifull både for arkitekturen og for bærekraft. La oss si at AR er et verktøy vi kan gi til folk, slik at 10 000 mennesker kan si sin mening eller til og med bidra til å forme en bebyggelse, i 1:1, på stedet via mobiltelefonen. Da nærmer vi oss virkelig det som var 68-emes utopi, nemlig kollektiv form. J eg er interessert i hvordan vi som arkitekter gjennom teknologi kan finne ut av hva folk mener og føler om arkitektur og sine nærmiljøer, og videre kuratere den samtalen og de formvalgene som kan bli til ny arkitektur eller transformasjon av omgivelsene.
Kai trekker omsider pusten. Bakgrunnen for intervjuet er altså hans arbeid med teknologi, som student og lærer, konsulent og arkitekt. Men der andre folk vi har vært i kontakt med i forbindelse med teknologi og miljø snakker om hvordan konkrete teknologiske nyvinninger kan bidra til å forbedre mer enn å endre den verdenen vi lever i, virker Kais tilnærming til å utfordre faget på en langt mer grunnleggende måte.
Teslaene kjører oss opp en blindgate «Du redder ikke verden ved å kjøre Tesla» er en overskrift som går igjen i dagens miljødebatt, der poenget er at å fortsette den samme forbruksorienterte livsstilen med nye teknologiske produkter ikke kan regnes som bærekraftig. Dette er i høyeste grad et relevant spørsmål også for byggebransjen.
Hva er mest miljøvennlig, reduserte U-verdier eller redusert forbruk og vekst?
I sistnevnte scenario kan det å snakke om å ta i bruk ny teknologi virke kontraintuitivt. Teknologiske nyvinninger handler jo gjerne om å bytte ut det gamle med noe nytt, om fremskritt og forbedringer. Men når Kai snakker om teknologi, er ikke dette de rådende perspektivene. I stedet omformes den digitale revolusjonen til et verktøy for å ta vare på det som var - og med det finne igjen noe vi har mistet.
Og som Kai selv aldri har hatt, siden han er født i 1986 og på mange måter tilhører den første generasjonen av digitalt innfødte. Allerede da han var ni år fikk han sin første PC av en morfar som var IBM-veteran.
- Han gav meg en datamaskin og en mappe med B-floppy disk
