Arkitektur N
11.09.2018
«Jeg velger å tro at suksessen skyldes en tydelig arkitekturfaglig tilnærming definert av en strukturell logikk, underbygget med en konseptuell holdning til boligprogrammet, samt en irrasjonell fascinasjon for storskala» - en personlig beretning om å realisere et Europan-prosjekt.
Året var 2005. Etter avsluttet studieopphold i New York, returnerte jeg til Norge med plan om å gjøre Europan-konkurranse sammen med to gode venner og tidligere studiekamerater fra NTNU.1 En tomt måtte velges blant et titalls andre, spredt over det europeiske kontinentet. Valgkriteriene var enkle. Tomten måtte ligge i en metropol og programmet være stort og komplekst. Vi var barn av 90-tallet, forført av
metropolitan condition, bigness og generic city. Valget falt på Wien. Tomten i byens 23. bydel, Liesing, var flat, 300 meter lang og 50 meter bred. Mot den ene langsiden henvendte den seg mot jernbanelinjen og et containerlager, på den andre var det en boligblokk på syv etasjer og en kontinuerlig fasade på 250 meter. Tomten var brutal, et interessant utgangspunkt da totalt fravær av forutsigbar kvalitet og lesbarhet tilbød et helt annet mulighetsbilde. Noen måneder senere ble vi det første norske teamet som vant Europan i utlandet.
Det som skulle skje i de påfølgende tolv årene var en maraton med kontinuerlig kamp på alle nivåer fra de innledende diskusjonene om den overordnete volumetrien til hvilken farge inngangsdørene skulle ha. Sagaen ble avsluttet oktober 2017 da daværende president av det østerrikske parlamentet, Doris Bures, offisielt åpnet boligkomplekset midt under innspurten i landets parlamentsvalg.2
Tilbake til røttene I tillegg til en utfordrende tomt og en planlagt gangbro over jernbaneområdet ved tomtens sørlige ende, forutsatte konkurranseprogrammet en tomteutnyttelse på 200%. Dette tilsvarte bygningsvolum på 30 000 kvm, med byggearealet fordelt på 75% for boliger og 25% for andre støtteprogrammer (butikk, bydelsbibliotek, ungdomssenter, osv.). Fra første øyeblikk var det klart at man ikke kunne ty til en tradisjonell typologisk tilnærming. Forventet utnyttelse var høy og tomten innestengt tross sin betydelige størrelse. Å dra nytte av den
eksisterende konteksten førte ingen steder hen. Krier, Rowe og Gehl
fortsatte å ligge på hylla! For å løse programmet måtte man heller ta utgangpunkt i modernistisk tankegang. Der var våre preferanser uansett!
Funksjonenes indre logikk, samt deres innbyrdes forhold, skulle skape rammene for prosjektet. Tilkomsten til gangbrua ble et struktureringselement. Den ble formet som en 250-meters lang stigende gate med atriumhusene på hver side, og var med å skape en ny
topografi på tomten: et kontinuerlig boliglandskap som kulminerte i en takterrasse med 360-gradersutsikt over storbyen. Under det skrående planet med atriumhusene lå alle de andre programmene.
Etter en oppløftende sommer kom den bedagelige høsten. Prosjektet stoppet opp i påvente av en ny utvikler og omreguleringsprosessen begynte å tilspisse seg. Felleskontoret ble det aldri noe av. «Vi» ble til «jeg».3
Should I stay, or should I go?
To år senere ble prosjektet overtatt av utviklerfirmaet Wien Sud, en
av byens tungvektere som har eksistert siden 1913. Firmaets slagord, Wir gestalten Lebensraum, vitnet om at fokuset lå eksklusivt på boligbygging. Arkitektene i porteføljen var etablerte kontorer, blant annet Coop Himmelblau og Harry Gluck, en nøkkelfigur i storska
laboligbygging i Wien. Med overtagelsen ble også nye premisser introdusert: bygget skulle endres til et rent boligkompleks, samt at planene for gangbroa overjernbanen ble skrinlagt. I tillegg skulle prosjektet finansieres gjennom et kommunalt boligsubsidieringsfond. Det store spørsmålet reiste seg i hvor stor grad konkurranseforslaget stemte overens med denne nye virkeligheten. Prosjektet
4
kunne fungere fint både med og uten den tiltenkte gangbrua. Dens rolle var det som i filmfaget kalles for en Macguffin, et verktøy som utløser handlingen. Å endre strukturen som i utgangspunktet var
flerfunksjonell til monofunksjonell med kun boligprogram var mer
problematisk sett både fra det urbanistiske og det arkitektoniske perspektivet. Skulle man tvinge boligprogrammet inn og bastardisere det opprinnelige prosjektet til det ugjenkjennelige, eller skulle man foreslå et helt nytt prosjekt?
Minnene fra Oslo var ferske på den tiden da det flotte Vestbane
prosjektet til OMA/Space Group ble sakte, men sikkert endret og
tømt for
Gå til medietmetropolitan condition, bigness og generic city. Valget falt på Wien. Tomten i byens 23. bydel, Liesing, var flat, 300 meter lang og 50 meter bred. Mot den ene langsiden henvendte den seg mot jernbanelinjen og et containerlager, på den andre var det en boligblokk på syv etasjer og en kontinuerlig fasade på 250 meter. Tomten var brutal, et interessant utgangspunkt da totalt fravær av forutsigbar kvalitet og lesbarhet tilbød et helt annet mulighetsbilde. Noen måneder senere ble vi det første norske teamet som vant Europan i utlandet.
Det som skulle skje i de påfølgende tolv årene var en maraton med kontinuerlig kamp på alle nivåer fra de innledende diskusjonene om den overordnete volumetrien til hvilken farge inngangsdørene skulle ha. Sagaen ble avsluttet oktober 2017 da daværende president av det østerrikske parlamentet, Doris Bures, offisielt åpnet boligkomplekset midt under innspurten i landets parlamentsvalg.2
Tilbake til røttene I tillegg til en utfordrende tomt og en planlagt gangbro over jernbaneområdet ved tomtens sørlige ende, forutsatte konkurranseprogrammet en tomteutnyttelse på 200%. Dette tilsvarte bygningsvolum på 30 000 kvm, med byggearealet fordelt på 75% for boliger og 25% for andre støtteprogrammer (butikk, bydelsbibliotek, ungdomssenter, osv.). Fra første øyeblikk var det klart at man ikke kunne ty til en tradisjonell typologisk tilnærming. Forventet utnyttelse var høy og tomten innestengt tross sin betydelige størrelse. Å dra nytte av den
eksisterende konteksten førte ingen steder hen. Krier, Rowe og Gehl
fortsatte å ligge på hylla! For å løse programmet måtte man heller ta utgangpunkt i modernistisk tankegang. Der var våre preferanser uansett!
Funksjonenes indre logikk, samt deres innbyrdes forhold, skulle skape rammene for prosjektet. Tilkomsten til gangbrua ble et struktureringselement. Den ble formet som en 250-meters lang stigende gate med atriumhusene på hver side, og var med å skape en ny
topografi på tomten: et kontinuerlig boliglandskap som kulminerte i en takterrasse med 360-gradersutsikt over storbyen. Under det skrående planet med atriumhusene lå alle de andre programmene.
Etter en oppløftende sommer kom den bedagelige høsten. Prosjektet stoppet opp i påvente av en ny utvikler og omreguleringsprosessen begynte å tilspisse seg. Felleskontoret ble det aldri noe av. «Vi» ble til «jeg».3
Should I stay, or should I go?
To år senere ble prosjektet overtatt av utviklerfirmaet Wien Sud, en
av byens tungvektere som har eksistert siden 1913. Firmaets slagord, Wir gestalten Lebensraum, vitnet om at fokuset lå eksklusivt på boligbygging. Arkitektene i porteføljen var etablerte kontorer, blant annet Coop Himmelblau og Harry Gluck, en nøkkelfigur i storska
laboligbygging i Wien. Med overtagelsen ble også nye premisser introdusert: bygget skulle endres til et rent boligkompleks, samt at planene for gangbroa overjernbanen ble skrinlagt. I tillegg skulle prosjektet finansieres gjennom et kommunalt boligsubsidieringsfond. Det store spørsmålet reiste seg i hvor stor grad konkurranseforslaget stemte overens med denne nye virkeligheten. Prosjektet
4
kunne fungere fint både med og uten den tiltenkte gangbrua. Dens rolle var det som i filmfaget kalles for en Macguffin, et verktøy som utløser handlingen. Å endre strukturen som i utgangspunktet var
flerfunksjonell til monofunksjonell med kun boligprogram var mer
problematisk sett både fra det urbanistiske og det arkitektoniske perspektivet. Skulle man tvinge boligprogrammet inn og bastardisere det opprinnelige prosjektet til det ugjenkjennelige, eller skulle man foreslå et helt nytt prosjekt?
Minnene fra Oslo var ferske på den tiden da det flotte Vestbane
prosjektet til OMA/Space Group ble sakte, men sikkert endret og
tømt for
