Fagpressenytt

Det er en regnværsdag, en grå ettermiddag. Det store vinduet i kafeen gir utsyn til sølepytter på asfalten, og folk som haster hjemover etter nok en dag på jobben. Ingeborg Senneset kommer kledd i militærjakke og olabukser, rett fra jobben i Aftenposten, der hun er ansatt som journalist i debattredaksjonen. Senneset er mest kjent som kommentator. Hennes bok «Anorektisk», som kom i våres, ble raskt trykket i tre opplag, ligger på bestselgerlistene, og vekker oppsikt.

- For meg personlig hadde det vært mest behagelig å ikke skrive «Anorektisk». Først og fremst fordi jeg helst skulle lagt fortiden bak meg, og ikke ønsker å være kjent som «hun anorektiske». Men også fordi selve arbeidet gjorde meg dårlig. Det var nesten som om jeg ble smittet av min egen sykdom da jeg gikk gjennom alle dagboksnotatene mine fra tre år som innlagt i psykisk helsevern.



Ny innsikt

Hun setter fra seg en kanne te på bordet foran seg. Det lange, lyse håret har hun samlet i en hestehale.

- Jeg begynte å repetere gamle handlingsmønstre, jeg kan jo det syke bedre enn det friske. Den tekoppen her, for eksempel, er egentlig for skitten til at jeg kan ta i den, sier hun og tar rundt tekoppen.

Noe av det som gjør sterkt inntrykk i «Anorektisk», er hvordan hun skildrer tvangslidelsen, angsten for bakterier, og hvor nært knyttet den er til spiseforstyrrelsen.

- Å ha spiseforstyrrelse innebærer å ta avstand til seg selv, sier hun.

«Anorektisk» blir av mange regnet som en sterk bok. Den gir ny innsikt i hva det vil si å ha en spiseforstyrrelse, og hva det vil si å være pasient. Senneset forteller at hun ble overtalt til å skrive boken av forlagsredaktør Anders Heger i Cappelen Damm, og at han hjalp henne med redigering av dagboksnotatene. Boken er blitt rost av kritikere i flere aviser. Anmelderen i Adresseavisen ga den terningkast seks.

- Det var gledelig, spesielt fordi anmelderen trakk fram at