Fagpressenytt

Akkurat som i andre land i Vesten har Sverige opplevd en kraftig urbaniseringsbølge de siste tiårene. Byene har i denne perioden fremfor alt vokst innenfor sine grenser. I nedlagte havner og tidligere industriområder, ikke sjeldent i nærheten av vann, har det oppstått en kvartalsby med tydelige forbilder i det tidlige 1900-tallets rutenettplaner med publikumsrettede førsteetasjer og leiligheter på toppen. Norra Älvstranden i Göteborg kan sies å markere startpunktet for denne utviklingen i Sverige. Allerede på midten av 1980-tallet begynte planene å ta form for en 4,5 km lang strandlinje mellom Älvsborgsbron i vest og Göta Älvsbron i øst. Verftskrisen og en havnevirksomhet som krevde større fartøy og godsvolumer etterlot et stort sentralt område nær vannet, der man trakk opp linjene for en helt ny by med nærmere 20 000 nye boliger, en satsning som i størrelse nærmet seg 1960- og 70-tallets store forstadsutbygginger. De byutviklingsidealene som tok form langs Norra Älvstranden har fått flere etterfølgere. Västra Hamnen i Malmö, Varvsholmen i Kalmar, Östra hamnen i Västerås, Alderholmen i Gävle og H+ i Helsingborg er noen eksempler. I Stockholm har utviklingen av områder som Hammarby sjöstad, Liljeholmen, Nordvästra Kungsholmen og det pågående Norra Djurgårdsstaden tettet igjen de åpningene som den nedlagte industrien etterlot seg. Bydelene er tette, i den forstand at de har forholdsvis høy utnyttelsesgrad, og de kommuniserer tydelig med den tilgrensende indre byen. I Stockholms oversiktsplan snakker man om utviklingen av den indre byens ytre krans - en bokstavelig beskrivelse av hvilken by man etterstreber. Den romlige tettheten er tidens melodi, det har blitt et mål i seg selv å bygge tett, nærmest en ideologi, som står overfor sin største utfordring når utbygningsbølgen nå har nådd frem til den spredte forstadsbebyggelsen.
Tetthet er et nøkkelbegrep her. Det har blitt både en mulighet og en utfordring for den landskapsarkitekturen som har vokst frem i disse store byutviklingsområdene. En mulighet som har ført til at det klassiske offentlige rommet - utsparingen i rutenettet i form av en park eller et torg - har fått en renessanse. Det samme er tilfelle med gaten. Prosjektbudsjettene er og har vært romslige. De utvidede økonomiske rammene som landskapsarkitekturen er tildelt er en forutsetning for profesjonens sterke rolle. I de nye byutviklingsområdene går utviklingen sammen med penger som ble frigjort da byen solgte tomter til byggherrer. Penger som senere ble gjeninvestert på stedet i form av kaier, torg og parker. Resultatet har blitt velbygde og påkostede offentlige miljøer.
Men hva med utfordringene? De har sammenheng med mellomrommenes krympende overflater. Den maksimerte fortjenesten ved salg av tomter har drevet opp utnyttelsesgraden. En konsekvens er at flere innbyggere skal dele på færre kvadratmeter utemiljø. Spesielt flatene på kvartersmark har blitt mindre. De store bygårdene fra etterkrigstidens boligbygging er borte. I dag er gårdsrommet en liten plass som fungerer mer som en slags felles vestibyle for de boligene den ligger inntil. En vestibyle der man setter fra seg sykkelen og kaster søppelet, heller enn et sted hvor man spiser og omgås naboene. Disse aktivitetene er heller flyttet ut i det offentlige rommet. Dagens by har lite rom til det halvprivate. Enten er man helt privat i hjemmet (om enn eksponert gjennom store vinduer) eller man er helt offentlig ute på torget, parken eller strandpromenaden. Balkongen og terrassen virker til å være det viktigste uterommet for beboerne, mens det trange gårdsrommet blir mer noe å se ut på fra sin private sfære. En representativ sluse mellom gaten og hjemmet. Når det er sagt er ofte gårdsrommene, akkurat som de offentlige rommene, påkostede. Store krav blir stilt til byggherren gjennom ulike former for nøkkeltall (for eksempel den såkalte "grönytefaktoren"). Dette er for å sikre et minstemål av kvalitet, fremfor alt ut fra et økologisk perspektiv, men også i en viss grad et sosialt. Byggherren er også bevisst på at gårdsrommet er et aspekt ved attraktiviteten når det gjelder leilighetskjøpere. Men ofte er det en avstand mellom visjonen og det som faktisk blir utført. Det er ikke en fordel av gårdsrommet er det siste som ferdigstilles. Når leilighetene er solgt og kravene i tidlig fase oppfylt, er det dessverre sjeldent ambisjoner eller kontrollmekanismer som sikrer det gårdsrommet man har blitt forespeilet.
Det er dessuten mye annet som skal løses på en begrenset flate. Et krav er at barnehagene, der de finnes, skal få plass innenfor kvartalet. Til tross for at Boverket har anbefalinger om