Diabetes
10.06.2020
Som så mange andre, har også jeg installert et andektig hjemmekontor ved dugnadsalteret. Lange uker der selvdisiplinen etter hvert har blitt like fraværende som Antibac og trua på årets festivalsommer. Det føles tyngre og tyngre for hver dag å lade tastaturmitraljøsen, og lettere og lettere å la seg distrahere av ... distraksjoner.
«Hvorfor går ting så forbanna sakte, hvorfor rekker jeg aldri å bli ferdig med de viktige tingene?» spør jeg meg selv, her jeg sitter og prøver å fokusere på skrivearbeidet. Klokka er 07:45, det er onsdag, og jeg blir distrahert av svarttrosten utenfor kjøkkenvinduet.
På denne tiden pleier jeg vanligvis å løpe i ring rundt meg selv i jakten på mobiltelefon, matpakke, rene sokker, insulinpenn, og meg selv. Deretter våkner jeg, kanskje en halvtime senere, om bord på en buss. Og før jeg vet ordet av det, er jeg på jobb. Der jobber jeg, og forstyrrer kollegaene mine som også jobber - med job
Gå til mediet«Hvorfor går ting så forbanna sakte, hvorfor rekker jeg aldri å bli ferdig med de viktige tingene?» spør jeg meg selv, her jeg sitter og prøver å fokusere på skrivearbeidet. Klokka er 07:45, det er onsdag, og jeg blir distrahert av svarttrosten utenfor kjøkkenvinduet.
På denne tiden pleier jeg vanligvis å løpe i ring rundt meg selv i jakten på mobiltelefon, matpakke, rene sokker, insulinpenn, og meg selv. Deretter våkner jeg, kanskje en halvtime senere, om bord på en buss. Og før jeg vet ordet av det, er jeg på jobb. Der jobber jeg, og forstyrrer kollegaene mine som også jobber - med job


































































































