Mange mener at disse store skandalene bare er toppen av isfjellet. Flere studier tyder også på at omfanget av vitenskapelig uredelighet eller diskutabel forskningspraksis internasjonalt er relativt stort. Fra ulike hold uttrykkes frykt for at tilliten til forskning er i ferd med å smuldre opp.
- Min «hunch» er at svært få bevisst velger å jukse, men at det pågår en institusjonalisering av uheldige arbeidspraksiser som blir tatt for gitt. De mer ekstreme sakene, som Sudbø-saken, passer ikke inn i en sånn fortolkningsramme. Men i mange saker har forskerne gjort så godt de kunne og bare fulgt det de har oppfattet som en etablert praksis, sier Eric Breit, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet AFI ved OsloMet.
- Slående lite system
Breit er en av forskerne bak en case-studie som har tatt for seg behandlingen av to norske og to nederlandske uredelighetsanklager i perioden 2006-2014. En effektiv og god håndtering av slike saker kan bidra til å bevare eller gjenoppbygge tilliten til forskningen, men resultatene fra case-studien er ikke oppløftende.
- Det er slående hvor lite systematikk det har vært ved institusjonene vi har studert. De har hatt etiske rammeverk, men ingen etablerte rutiner eller organer for behandling av konkrete saker, forteller Breit.
Blant annet medførte alle uredelighetssakene opprettelse av ad hoc-komiteer, som generelt sett hadde lite erfaring med slike granskinger.
- I de tilfellene hvor flere komiteer var involvert i én sak, kunne de ofte komme til ulike konklusjoner. Dette fører til generell forvirring om gjeldende normer og hindrer læringsprosesser både hos involverte aktø
