Forskerforum
02.05.2016
Internasjonale toppforskere skulle styrke Karolinska Institutets posisjon. Ansettelsen av Paolo Macchiarini har vist seg å bli universitetets største feiltrinn.
D e hadde ansatt en frelser. På et fagfelt som skulle revolusjonere alt. Snart skulle vi ikke lenger frykte at organene våre gikk i stykker. Snart skulle vi kunne lage nye, syntetiske organer som ville vokse sammen med kroppen, bli en del av oss. Så mange liv skulle reddes, og superstjernen Paolo Macchiarini skulle lede an.
Høsten 20ı0 ble den italienske kirurgen og forskeren ansatt som gjesteprofessor på Karolinska Institutet (KI) og overlege på Karolinska Universitetssjukhuset (KS) i Stockholm. Han var kjent for sin kirurgiske dyktighet, sine revolusjonerende metoder og sin sterke utstråling. Institusjonen som avgjør hvem som får Nobelprisen i fysiologi eller medisin, og en av verdens mest omtalte forskere og kirurger skulle gå sammen om å lede en større strategisk satsing innenfor stamcellebiologi og regenerativ medisin.
Når vi nå nærmer oss sommeren 20ı6, er Karolinska et annet sted enn det var. Glansen har avtatt. Avsløringer om forskningsfusk og mennesker brukt som forsøkskaniner har ført KI ut i en krise det kan ta år å rydde opp i. Men er alt Macchiarinis feil, eller kan skylden legges på en organisasjon som lot det skje?
- Jeg forsto fra begynnelsen at det var en varm potet. Jeg forsto at man fra Karolinska Institutets side ikke ville at han skulle felles for forskningsfusk.
Den pensjonerte medisinprofessoren Bengt Gerdin sitter i sitt hjem i Uppsala, et godt stykke utenfor Stockholm. Inne i hovedstaden begynner det så vidt å roe seg etter at fortvilelse og katastrofestemning har regjert KI i månedsvis. Han har kunnet observere, tidvis med raseri, hvordan ledelsen har håndtert det som nå bare kalles «Macchiarini-affären». Raseriet er velbegrunnet. Det var han som ble hentet inn som ekstern gransker for å utrede anklagene om forskningsfusk rettet mot Paolo Macchiarini. Det var hans konklusjoner som ble satt til side av et rektorat som sto fullt og helt bak sin stjerneforsker, til tross for overveldende bevis. Gerdins og andres beskrivelser av forløpet etterlater et inntrykk av et så sterkt kollektivt ønske om at det utrolige skulle være sant, at man valgte å se en annen vei.
Pasienter døde Prestisjen ved KI var høy. Forventningene til Macchiarini var store. Det var forventet at han skulle gjennomføre banebrytende operasjoner innen bare tre måneder. Om noen skulle klare det, var det han. Noe forsinket, men likevel kort tid etter ansettelsen, begynte de første eksperimentelle operasjonene på dødssyke pasienter. Pasientene hadde ødelagte luftrør. De skulle få en ny sjanse ved hjelp av en helt ny teknikk. Et kunstig luftrør i plast skulle behandles med pasientens egne stamceller. Siden plasten var porøs, full av luftlommer, skulle stamcellene feste seg, og etter operasjonen skulle nytt vev begynne å gro inn i røret, det skulle utvikle seg nye slimhinner og nye blodårer. Plastrøret skulle bli en del av kroppen.
Den første operasjonen ble gjennomført 9. juni 20ıı. I november samme år beskrev Macchiarini og hans forskningsgruppe resultatene av operasjonen i en artikkel som ble publisert i The Lancet. Resultatene virket gode, røret var etter noen måneder dekket av kroppens eget overflatevev (epitel), som ble beskrevet som nesten helt friskt. Artikkelforfatterne framstilte det som en suksess: «The successful overall clinical outcome of this first-in-man bioengineered artificial tracheobroncial transplantation provides ongoing proof of the viability of this approach. » Forfatterne mente altså at denne nye metoden burde videreføres.
I november 20ıı ble den andre pasienten operert. Han døde imidlertid bare måneder etter operasjonen, i mars 20ı2. Sommeren 20ı2 ble en ny pasient operert. Da implantatet kollapset etter kort tid, gjennomførte Macchiarini en ny transplantasjon. I januar 20ı4 døde også den første pasienten. Av de tre som ble operert på Karolinska, er det kun den tredje pasienten som fortsatt lever, men hun får konstant intensivbehandling i USA i påvente av en full lungetransplantasjon, som også vil
Gå til medietHøsten 20ı0 ble den italienske kirurgen og forskeren ansatt som gjesteprofessor på Karolinska Institutet (KI) og overlege på Karolinska Universitetssjukhuset (KS) i Stockholm. Han var kjent for sin kirurgiske dyktighet, sine revolusjonerende metoder og sin sterke utstråling. Institusjonen som avgjør hvem som får Nobelprisen i fysiologi eller medisin, og en av verdens mest omtalte forskere og kirurger skulle gå sammen om å lede en større strategisk satsing innenfor stamcellebiologi og regenerativ medisin.
Når vi nå nærmer oss sommeren 20ı6, er Karolinska et annet sted enn det var. Glansen har avtatt. Avsløringer om forskningsfusk og mennesker brukt som forsøkskaniner har ført KI ut i en krise det kan ta år å rydde opp i. Men er alt Macchiarinis feil, eller kan skylden legges på en organisasjon som lot det skje?
- Jeg forsto fra begynnelsen at det var en varm potet. Jeg forsto at man fra Karolinska Institutets side ikke ville at han skulle felles for forskningsfusk.
Den pensjonerte medisinprofessoren Bengt Gerdin sitter i sitt hjem i Uppsala, et godt stykke utenfor Stockholm. Inne i hovedstaden begynner det så vidt å roe seg etter at fortvilelse og katastrofestemning har regjert KI i månedsvis. Han har kunnet observere, tidvis med raseri, hvordan ledelsen har håndtert det som nå bare kalles «Macchiarini-affären». Raseriet er velbegrunnet. Det var han som ble hentet inn som ekstern gransker for å utrede anklagene om forskningsfusk rettet mot Paolo Macchiarini. Det var hans konklusjoner som ble satt til side av et rektorat som sto fullt og helt bak sin stjerneforsker, til tross for overveldende bevis. Gerdins og andres beskrivelser av forløpet etterlater et inntrykk av et så sterkt kollektivt ønske om at det utrolige skulle være sant, at man valgte å se en annen vei.
Pasienter døde Prestisjen ved KI var høy. Forventningene til Macchiarini var store. Det var forventet at han skulle gjennomføre banebrytende operasjoner innen bare tre måneder. Om noen skulle klare det, var det han. Noe forsinket, men likevel kort tid etter ansettelsen, begynte de første eksperimentelle operasjonene på dødssyke pasienter. Pasientene hadde ødelagte luftrør. De skulle få en ny sjanse ved hjelp av en helt ny teknikk. Et kunstig luftrør i plast skulle behandles med pasientens egne stamceller. Siden plasten var porøs, full av luftlommer, skulle stamcellene feste seg, og etter operasjonen skulle nytt vev begynne å gro inn i røret, det skulle utvikle seg nye slimhinner og nye blodårer. Plastrøret skulle bli en del av kroppen.
Den første operasjonen ble gjennomført 9. juni 20ıı. I november samme år beskrev Macchiarini og hans forskningsgruppe resultatene av operasjonen i en artikkel som ble publisert i The Lancet. Resultatene virket gode, røret var etter noen måneder dekket av kroppens eget overflatevev (epitel), som ble beskrevet som nesten helt friskt. Artikkelforfatterne framstilte det som en suksess: «The successful overall clinical outcome of this first-in-man bioengineered artificial tracheobroncial transplantation provides ongoing proof of the viability of this approach. » Forfatterne mente altså at denne nye metoden burde videreføres.
I november 20ıı ble den andre pasienten operert. Han døde imidlertid bare måneder etter operasjonen, i mars 20ı2. Sommeren 20ı2 ble en ny pasient operert. Da implantatet kollapset etter kort tid, gjennomførte Macchiarini en ny transplantasjon. I januar 20ı4 døde også den første pasienten. Av de tre som ble operert på Karolinska, er det kun den tredje pasienten som fortsatt lever, men hun får konstant intensivbehandling i USA i påvente av en full lungetransplantasjon, som også vil
