Bok og bibliotek
03.11.2016
Jeg ønsker meg et landsomfattende samarbeid mellom folkebibliotekene der vi utvikler klare mål for tjenesten språkkaféer og hvor vi kan tilby et kvalitetssikret opplegg, og som utnytter stordriftsfordeler.
Det ville vært naturlig at Nasjonalbiblioteket påtar seg denne oppgaven.
Våren 2016 samarbeidet Karin J. Sander og jeg om å undersøke hvordan folkebibliotekene tok vare på, systematiserte og gjorde seg nytte av det de lærte av å drive språkkaféer, en tjeneste som svært ofte drives av frivillig arbeidskraft. Vi undersøkte dette i forbindelse med avsluttende bachelorgrad fra HiOA, Bibliotek- og informasjonsvitenskap våren 2016.
Funnene samsvarer i stor grad med resultater fra andre undersøkelser om hvordan organisasjoner fungerer og lærer. Men ett viktig funn vil jeg trekke fram allerede her: Det var vanskelig å få kritisk tilbakemelding på språkkaféene fra brukerne av tjenesten, fordi innvandrerne var så takknemlige for dette gratis tilbudet. Jeg er overbevist om at biblioteksektoren har et sterkt fokus på å tilby gode tjenester til brukerne, og å drive kostnadseffektivt. Jeg mener imidlertid det er ting vi kan gjøre bedre og vil gjerne åpne opp for diskusjon rundt det. Det er bakgrunnen for denne artikkelen.
Om undersøkelsen
Undersøkelsen ble gjennomført ved to filialer ved Deichmanske bibliotek i Oslo. Filialene vil ikke beskrives i detalj for å bevare informantenes anonymitet, men jeg kan si så mye som at filialene ligner hverandre. Bib1 er et mellomstort bibliotek i Oslo, hvor ansvarlig for språkkaféen er en vikar. Filialleder,
Led1, har ikke bibliotekfaglig utdannelse. Området biblioteket ligger i har relativt høy grad av innvandrerbosetning.
Bib2 er et mellomstort bibliotek i Oslo, hvor ansvarlig for språkkaféen er fast ansatt. Filialleder, Led2, har bibliotekfaglig utdannelse. Området biblioteket ligger i har høy grad av innvandrerbosetning.
Vi gjorde dybdeintervjuer med filialleder, voksenbibliotekar og ansvarlig for språkkaféen ved hver filial. Alle som ble intervjuet fikk muligheten til å lese gjennom oppgaven etter at alle analyser og fortolkninger var gjort, før oppgaven ble levert inn.
Gå til medietVåren 2016 samarbeidet Karin J. Sander og jeg om å undersøke hvordan folkebibliotekene tok vare på, systematiserte og gjorde seg nytte av det de lærte av å drive språkkaféer, en tjeneste som svært ofte drives av frivillig arbeidskraft. Vi undersøkte dette i forbindelse med avsluttende bachelorgrad fra HiOA, Bibliotek- og informasjonsvitenskap våren 2016.
Funnene samsvarer i stor grad med resultater fra andre undersøkelser om hvordan organisasjoner fungerer og lærer. Men ett viktig funn vil jeg trekke fram allerede her: Det var vanskelig å få kritisk tilbakemelding på språkkaféene fra brukerne av tjenesten, fordi innvandrerne var så takknemlige for dette gratis tilbudet. Jeg er overbevist om at biblioteksektoren har et sterkt fokus på å tilby gode tjenester til brukerne, og å drive kostnadseffektivt. Jeg mener imidlertid det er ting vi kan gjøre bedre og vil gjerne åpne opp for diskusjon rundt det. Det er bakgrunnen for denne artikkelen.
Om undersøkelsen
Undersøkelsen ble gjennomført ved to filialer ved Deichmanske bibliotek i Oslo. Filialene vil ikke beskrives i detalj for å bevare informantenes anonymitet, men jeg kan si så mye som at filialene ligner hverandre. Bib1 er et mellomstort bibliotek i Oslo, hvor ansvarlig for språkkaféen er en vikar. Filialleder,
Led1, har ikke bibliotekfaglig utdannelse. Området biblioteket ligger i har relativt høy grad av innvandrerbosetning.
Bib2 er et mellomstort bibliotek i Oslo, hvor ansvarlig for språkkaféen er fast ansatt. Filialleder, Led2, har bibliotekfaglig utdannelse. Området biblioteket ligger i har høy grad av innvandrerbosetning.
Vi gjorde dybdeintervjuer med filialleder, voksenbibliotekar og ansvarlig for språkkaféen ved hver filial. Alle som ble intervjuet fikk muligheten til å lese gjennom oppgaven etter at alle analyser og fortolkninger var gjort, før oppgaven ble levert inn.
