«Give us this day our daily paranoia» - Warren Hinckle
11. mai skrev Telemarksavisa om mulig salg av koronasmitte. Salget skulle ha skjedd via Snapchat. Prisen på smitte lå på 100 til 200 kroner.
Muligens. For det var snakk om rykter. I Grenlands-kommunene var man bekymret. Både helsepersonell og folkevalgte. Men ingen hadde sett dette selv. Ingen kunne vise fram en skjermdump eller andre bevis.
Deretter spredde saken seg. Dagbladet skrev om smittesalg. Samme gjorde VG. Og TV 2, som også hadde en oppfølger hvor assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad ble sitert på at dette kunne være ulovlig.
Flere lokalaviser valgte å sjekke status i sine dekningsområder. Det gjorde Romerikes Blad. Jarlsberg Avis. Saken spredde seg til flere medier. Til sosiale medier. Eller skal vi si tilbake til sosiale medier. For det var jo der det startet, ifølge ryktene.
Men ingen som ble intervjuet hadde blitt tilbudt smitte. Eller visste om noen som hadde blitt det. Dette var imidlertid noe man snakket om. Hadde hørt om. Visstnok.
Det siste er sikkert riktig. Ikke minst etter at både lokale og nasjonale medier plukket opp saken. Nå er det gått snart én måned. Ser vi bort ifra enkelte etterdønninger i dagene etter 11. mai, har det vært stille. Så vidt jeg har klart å kartlegge er det fremdeles ingen som har stått fram og fortalt at de har fått et slikt tilbud via Snap eller andre sosiale medier. Ingen har heller klart å oppdrive en skjermdump eller andre beviser.
Ryktene om smittesalg gikk først i Sverige. Den første artikkelen i Telemarksavisa henviste til vårt naboland. Om rykter der. Men det florerer ikke med skjermdumper eller andre beviser derfra heller.
Det er ikke bare i eventyrene til H.C. Andersen at en fjær kan bli til fem høns.
Det er derfor all grunn til å tro at dette er tull. Jeg skal ikke si med sikkerhet at det aldri har skjedd. At noen har sendt en melding hvor de tilbyr smitte. På alvor eller som en dårlig spøk. Men hvis dette hadde vært et stort og omfattende problem, burde man i løpet av ukene som er gått, funnet noe.
Nå er ikke dette første gangen noen slikt skjer. Det er ikke bare i eventyrene til H.C. Andersen at en fjær kan bli til fem høns. Men det litt pussige i denne saken, er at det handler ikke om typisk klipp og lim-journalistikk. De fleste medier som har dekket denne saken, har snakket med kilder. Med eksperter, politikere og andre. Men det hjelper ikke hvis utgangspunktet er vås. Eller i hvert fall et rykte som ingen så langt har verifisert.
Sånn sett kan man kanskje si at dette nesten er verre enn en del klipp og lim-journalistikk. For det første har man brukt journalistiske ressurser på noe som alt tyder på er en ikke-sak. Og ved å gjøre intervjuene har man sminket liket slik at det i hvert fall på litt avstand ser levende ut. Dermed har man bidratt til å gi disse ryktene mer legitimitet.
Resultatet blir de tusen kutts død. Hvert enkelt kutt betyr kanskje ikke så mye, men når det blir mange nok av dem og over tid, dør vi. Bokstavelig talt. Det er vi som blir liket. Troverdigheten vår lekker ut. Dråpe for dråpe.
Langt der borte kan jeg høre noen rope. Rope at når man hører rykter om salg av smitte, så er det naturlig at man setter journalister på saken for å finne ut av det. Smittesalg er alvorlig. Det undergraver myndighetenes koronastrategi. Noen kan bli syke. Kanskje dø. Selvsagt er det riktig. Selvsagt burde ryktene sjekkes ut.
Problemet oppstår når noen sier ja til å trykke publiser før det siste er på plass.
Image-text:
Mange aviser skrev om ryktene. Ingen klarte å verifisere dem.
Skjermdumper/montasje
