Magasinet Forskningsetikk
02.10.2017
Norske forskere risikerer nå at slurv og forglemmelser blir gransket som uredelighet. Er forskningsetikken i ferd med å bli overkjørt av juss?
Den nye forskningsetikkloven slår fast at alle brudd på anerkjente forskningsetiske normer skal behandles som uredelighetssaker - uansett alvorlighetsgrad.
- Vi risikerer at saker som aldri burde blitt behandlet som uredelighet nå blir det, sier Annette Birkeland, jurist i De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK).
Nøyaktige henvisninger til andres arbeid er en anerkjent forskningsetisk norm. Hva om en forsker glemmer en henvisning? Etter ny lov skal alle brudd, små og store, granskes som uredelighet.
Det norske systemet blir gjerne trukket frem som et eksempel til etterfølgelse i internasjonal sammenheng, fordi vi har forskningsetiske komiteer på alle fagområder og et sterkt fokus på å bygge god praksis.
- Da er det et paradoks at den nye loven øker fokuset på uredelighet, sier Birkeland.
I kjølvannet av skandaler
I flere land har store forskningsskandaler utløst eller framskyndet lovregulering av hvordan vitenskapelig uredelighet skal håndteres. Den forrige norske forskningsetikkloven omtales for eksempel som Lex Sudbø. Den kom på plass i kjølvannet av at tannlegen og legen Jon Sudbø ble avslørt for fabrikkering av data i 2006.
Den såkalte BI-saken var medvirkende til endringene som nå er på plass i den nye loven. Granskingsutvalget uttalte i 2012 at plagieringen i en doktorgrad var vitenskapelig uredelig. Året etter gjorde et spesielt nedsatt klageutvalg om på vedtaket. Utvalgets medlemmer var usikre på om plagiatet var forsettlig eller grovt uaktsomt, slik lovens definisjon på vitenskapelig uredelighet krevde. Etterpå bredte det seg en oppfatning om at grensen for uredelighet var satt for høyt.
- Lovfestingen bidrar til å dreie det forskningsetiske søkelyset mot uredelighet, samtidig som den viser at dette tas på alvor av myndighetene og ansvarlige politikere, sier Granskingsutvalgets sekretariatsleder Torkild Vinther.
Juss kan ikke erstatte etikk
Skillet mellom juss og etikk kan kanskje virke uklart, men det er viktig. De forskningsetiske normene er retningslinjer heller enn påbud og forbud - ment
Les opprinnelig artikkel- Vi risikerer at saker som aldri burde blitt behandlet som uredelighet nå blir det, sier Annette Birkeland, jurist i De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK).
Nøyaktige henvisninger til andres arbeid er en anerkjent forskningsetisk norm. Hva om en forsker glemmer en henvisning? Etter ny lov skal alle brudd, små og store, granskes som uredelighet.
Det norske systemet blir gjerne trukket frem som et eksempel til etterfølgelse i internasjonal sammenheng, fordi vi har forskningsetiske komiteer på alle fagområder og et sterkt fokus på å bygge god praksis.
- Da er det et paradoks at den nye loven øker fokuset på uredelighet, sier Birkeland.
I kjølvannet av skandaler
I flere land har store forskningsskandaler utløst eller framskyndet lovregulering av hvordan vitenskapelig uredelighet skal håndteres. Den forrige norske forskningsetikkloven omtales for eksempel som Lex Sudbø. Den kom på plass i kjølvannet av at tannlegen og legen Jon Sudbø ble avslørt for fabrikkering av data i 2006.
Den såkalte BI-saken var medvirkende til endringene som nå er på plass i den nye loven. Granskingsutvalget uttalte i 2012 at plagieringen i en doktorgrad var vitenskapelig uredelig. Året etter gjorde et spesielt nedsatt klageutvalg om på vedtaket. Utvalgets medlemmer var usikre på om plagiatet var forsettlig eller grovt uaktsomt, slik lovens definisjon på vitenskapelig uredelighet krevde. Etterpå bredte det seg en oppfatning om at grensen for uredelighet var satt for høyt.
- Lovfestingen bidrar til å dreie det forskningsetiske søkelyset mot uredelighet, samtidig som den viser at dette tas på alvor av myndighetene og ansvarlige politikere, sier Granskingsutvalgets sekretariatsleder Torkild Vinther.
Juss kan ikke erstatte etikk
Skillet mellom juss og etikk kan kanskje virke uklart, men det er viktig. De forskningsetiske normene er retningslinjer heller enn påbud og forbud - ment
