Veien FN-bilen kjører på er hovedfartsåre sørover, men ligner mest en kjerrevei. Sola er på vei ned. Så smeller det.
Bangui; et merkelig sted
Kvelden før sitter jeg med Flyktninghjelpens landdirektør 300 kilometer unna, i bakhagen til Hotel Ledger i Bangui.
Sammen med den franske ambassaden og den internasjonale flyplassen - der titusener søkte tilflukt i 2014 - fungerer hotellet i hovedstaden som evakueringspunkt for diplomater og hjelpearbeidere om situasjonen igjen skulle spinne ut av kontroll.
Det er et merkelig sted:
Utenfor resepsjonen møter vi seks tungt bevæpnede soldater bakpå en militær pick-up, og ved baren sitter tre godt sminkede kvinner overfor det som kan være en libanesisk diamanthandler. Sirissene synger, vi finner oss en stille krok.
- Den sentralafrikanske republikk er en failed state, sier David Manan.
Skjønt, helt alene er vi ikke her heller. Noen bord bortenfor sitter en gruppe dresskledde menn, kanskje økonomer fra Verdensbanken - og det er umulig å ikke legge merke til den russisktalende mannen som går hvileløst frem og tilbake ved bassenget. Han snakker dempet i en satellitt-telefon og kunne lett hatt rollen som Janus, James Bonds motspiller i filmen GoldenEye. Selv er Flyktninghjelpens landdirektør fra Elfenbenskysten.
- Dette er det mest krevende landet jeg har jobbet i. Som afrikaner er jeg sjokkert over forholdene her. Jeg har tidligere jobbet i DR Kongo, men der finnes det i hvert fall et håp. Her trengs det en Marshallplan, sier Manan.
Dette er landet der en dansk dokumentarfilmskaper kunne kjøpe seg diplomatpass, der Air France så vidt slipper av og henter passasjerer før de flyr videre, der det kun finnes 16 bensinstasjoner - og ingen banker utenfor hovedstaden.
- Det er vanskelig å finne et annet land der en så stor andel av befolkningen lever i en krisesituasjon, sier Manan.
Kleptokrati, satt i system
I «Making sense of the Central African Republic» påpekes det at det frodige landet midt i Afrika har en svært mørk historie, at tiden etter frigjøringen for seksti år siden har vært krevende for folk flest. For tross rik natur, lever 7 av 10 sentralafrikanere fortsatt i dyp fattigdom - og landets skiftende lederskap må, ifølge boka, ta sin del av skylda:
President Jean-Bédel Bokassa, som tok makta ved et statskupp i 1966, var en innovatør i å tilrane seg landets rikdommer, men også de som kom etter «keiseren» skal ha systematisert det å fylle egne lommer: «Flere afrikanske land har lignende erfaringer etter kolonitiden, men man skal lete lenge for å finne noe som er sammenlignbart med Den sentralafrikanske republikk».
- Her finnes gull og diamanter, naturressurser som kunne bidratt til utvikling. I stedet pågår en humanitær krise som er minst like ille som den i Jemen eller den i Syria.
I 2016 ble det avholdt valg, og en fredsavtale ble inngått mellom 14 opprørsgrupper og regjeringen i februar i fjor. Men lite av det som står i avtalen blir overholdt, så nå forsøker 13 000 FN-soldater å håndheve lov og orden, med vekslende hell.
- Myndighetene kontrollerer mindre enn 30 prosent av landområdene i Den sentralafrikanske republikk. Resten av landet er preget av ulike militsgruppers kamp om makt og ressurser, sier Manan.
For humanitære aktører betyr den spente situasjonen økte kostnader. Bensin må fraktes til felt, og dårlig infrastruktur sliter på bilparken. Det trengs vakthold og piggtrådgjerder og satellitt-telefoner. Flyktninghjelpens leder drifter en kompleks humanitær operasjon der alt, absolutt alt, må dobbeltsjekkes og så sjekkes igjen.
For hver hundrelapp organisasjonen bruker her, går 35 kroner til logistikk og sikkerhet. Og David Manan må holde tunga rett i munnen når han sender sine ansatte langt inn i militsgruppenes operasjonsområder.
- Når 70 prosent av landområdene er utenfor myndighetskontroll, er det umulig å jobbe uten å være i dialog med væpnede grupper. Noen steder er det faktisk disse grupperingene som er «styresmaktene». Vi må forklare dem hvorfor vi er i «deres område» og tydeliggjøre at vi er upartiske. Det handler sikkerhet for våre ansatte - og for de vi er her for å hjelpe.
To okser, og et godt liv
Dagen etter sitter jeg i et propellfly fra UN Humanitarian Air Service mot Kaga Bandoro. Under oss ser vi urørt natur, og nesten helt siden flyet forlot Bangui har vi sett ned på det mektige grønne landskapet myndighetene ikke kontrollerer.
Vi vet at Nana-Grébizi-distriktet huser minst tre militsgrupper, at det er «risk level» fire av fem her, men ikke at det kun er få timer til en FN-bil skal bli angrepet der nede.
Piloten legger kraftig over. Flyet går inn for landing, dunker i bakken og ruser bortover mellom strå-hyttene.
Vi har landet midt i en flyktningleir.
Langs den rødbrune «rullebanen» står det tungt bevæpnede FN-soldater. Bortsett fra en gjeng små fotballspillere virker de fleste andre uanfektet av det hvite flyet og landcruiserne fra ulike hjelpeorganisasjoner i enden av landingsstripa.
Flyktninghjelpens områdeansvarlig Minata Coulibaly ønsker velkommen. Bistandsaktuelt skal få henge på når hun, donorkoordinator Pauline Krawielicki og resten av teamet skal i felt for å sjekke at hjelpen de bidrar med f
