- Hele livet har jeg levd av jordbruk. Det har vært min økonomiske sikkerhet, men også sørget for at vi har hatt mat på bordet, sier Kings Mwambene.
Den 54 år gamle bonden forteller til Panorama at han gjennom mange år har dyrket ris, mais og andre vekster. Lenge har han også høstet nok til å dekke familiens behov.
Fra sitt hjem i Karonga-distriktet i Malawi på grensen til Tanzania forteller Mwambene at han først la merke til endringer i regnmønsteret for omtrent to tiår siden. Da begynte det å regne i desember eller januar, ikke i oktober, som var vanlig.
- Jeg merket også at regntiden ble kortere. Noen ganger kunne du så i desember og innen februar hadde regnet stoppet og åkrene og avlingene tørket ut. Landbruksrådgiverne våre sa da at det var på grunn av klimaendringene og at vi måtte begynne å plante avlinger med rask veksttid, forteller han.
Da Panorama møtte Mwambene, fortalte han at det ikke hadde regnet på to uker og at jorda på rismarkene hans hadde begynt å sprekke opp og tørke ut.
- Jeg vil gjerne dyrke mer ris, men det kommer ikke regn. Derfor må jeg vanne åkrene før jeg sår, sier han.
Væravhengige avtaler
Mwambene, som i 2022/2023-sesongen har dyrket åtte hektar ris, mener at tørke er vært hovedårsaken til nedgangen i avlingene i distriktet, hvilket igjen har ført til at mange familier står i fare for å sulte.
- Når regntiden er god, kan jeg høste mellom 15 og 20 tonn ris. Men med lange perioder med tørke blir avlingene veldig små, sier han.
Økonomien i Malawi er i stor grad avhengig av landbruk, noe som gjør landet svært sårbart i møte med klimaendringene. Hvert år synker landets bruttonasjonalprodukt (BNP) med 1,7 prosent på grunn av ekstremvær som tørke og flom.
Det var med dette som bakteppe at den malawiske regjeringen i 2005, med støtte fra Verdensbanken, igangsatte et pilotprosjekt med væravhengige forsikringsavtaler som strategi for å redusere konsekvensene av klimaendringene for millioner av småbønder i landet.
Målet med prosjektet var tredelt: hjelpe bøndene å håndtere vær- og tørkerisiko, fasilitere bøndenes tilgang til jordbrukskreditt ved å redusere risikoen ved misligholdelse av lånet, og å tillate at banker utvider sine låneporteføljer til også å inkludere landbrukssektoren, uten samtidig å øke krav om kredittverdighet.
Ifølge Verdensbanken hadde bare 50 000 av de mange millionene av småbondehusholdninger tilgang til kreditt fra en formell finansieringsinstitusjon i 2005. Mange bønder fikk ikke lån på grunn av «risikoen for at småbønder ikke er i stand til å betale tilbake lånet dersom det blir tørke».
Også i 2015 ble et lignende program lansert av regjeringen, støttet av flere ulike andelsholdere og koordinert gjennom Verdens matvareprogram (WFP).
- Et gode for bøndene
I perioden 2020/2021 opplevde Malawi store avlingstap på grunn av langvarig tørke. Da utbetalte WFP 2,4 millioner dollar i støtte til rundt 65 000 husholdninger som en del av forsikringsprogrammet. WFP omtalte det som den høyeste forsikringsutbetalingen noensinne på det afrikanske kontinentet.
Tidligere landbruksminister Lobin Lowe uttalte at millioner av bønder i Malawi er berørt av klimaendringene, og argumenterte for at bøndene derfor har behov for dekning gjennom forsikringsordninger.
Den malawiske foreningen av småbønder, Nasfam, uttalte i 2018 at den ville sørge for forsikring av 50 000 bønder mot klimarelaterte værforhold. Ifølge Nasfam har prosjektet potensial til å gjøre småbønder tilpasningsdyktige ved å tilby hjelp i perioder med langvarig tørke eller flom.
Nasfams forretningsutviklingssjef, James Nangoma, skriver i en e-post til Panorama at forsikringsprogrammene er et gode for bøndene.
- Disse forsikringene er livsviktige i møte med klimaendringene, selv om de fleste bøndene ikke er interessert i å forsikre avlingene sine, sier Nangoma.
Han forteller at Nasfam i dag ikke lenger støtter bøndene med denne typen forsikring, men at de i stedet støtter dem gjennom begravelsesforsikringer som dekker familiene deres ved dødsfall.
Ifølge Nangoma mente foreningen at det var bra å støtte bønder som opplever dødsfall i familien fordi mange blir nødt til å selge produktene sine for å sørge for mat
