Fagpressenytt

Kristiina Visakorpi1 vokste opp i en forstad utenfor en middels stor by i Finland, der faren jobbet som lege og moren som prosjektkoordinator i kommunen. Hun hadde mye skog rundt seg og lærte tidlig å sette pris på naturen. Det ledet til biologistudier og en ph.d. i Oxford. Hun hadde også en forestilling om at hun kunne gjøre arbeid som var nyttig for miljøsaken, men bare gjennom å forske og skaffe kunnskap til veie. Å forandre samfunnet så hun ikke som sin oppgave. Inntil for noen få år siden.
- Jeg var i Sveits og studerte effekten av varmere temperaturer på vegetasjonen i Alpene. Vi tok en del av enga og flyttet den til lavere områder der det var varmere. I tilfellet der vi simulerte mest oppvarming, sto det bare igjen tørr, død vegetasjon med noen planter her og der. Jeg visste allerede intellektuelt hva som ville skje, men å se det med egne øyne - det var da det begynte å synke inn: Hva betyr de faktisk, alle disse faktaene jeg har lært?
- Det var som et gløtt inn i framtida?
- Vi kan ikke ekstrapolere fra denne lille biten med vegetasjon at akkurat dette vil skje. Men ja, emosjonelt føltes det som å se inn i framtida. Det neste prosjektet i Sveits handlet om å måle den øvre tålegrensen for ulike arter. Den samme sommeren var det en ekstrem hetebølge i Europa, og bare et par timer unna meg i Italia ble det målt en ny varmerekord - jeg tror det var 47 grader eller noe sånt. Like varmt som det jeg utsatte disse plantene for i laboratoriet. - Det handlet ikke lenger om et blikk inn i framtida, men et blikk ut av vinduet?
- Ja, og det var ikke noen ny kunnskap, jeg kunne alt dette intellektuelt, men å se tallene på dataskjermen, og så på termometeret utenfor - det var øyeblikket faktaene og følelsene klikket sammen og jeg måtte ta stilling til min egen rolle i dette. Lenge trodde jeg at noen andre ville finne en løsning, men den har ikke dukket opp. Så jeg kunne ikke lenger fortsette som før.

Postdoktor i biologi ved NTNU i Trondheim, der hun studerer hvordan planter interagerer med omgivelsene. Hun studerte først ved Helsinki-universitetet i Finland, og tok sin ph.d. ved University of Oxford. Hun har også gjort seg bemerket som aktivist i Scientist Rebellion og aksjonen Stopp oljeletinga. For sistnevnte gjennomførte hun en aksjon rettet mot Skrik på Munchmuseet, som fikk mye medieoppmerksomhet.

Ikke lenge etter at Visakorpi ankom Norge og begynte som postdoktor ved NTNU, gjorde hun seg bemerket som aktivist. Som del av gruppen Scientist Rebellion har hun vært med på aksjoner som å blokkere trafikken på Elgeseter bru ved å marsjere med bannere av typen «Lytt til forskningen» og «The Science is Clear».
- Får du noen kritikk i forskermiljøet av aktivismen din? - Jeg får stort sett de samme motargumentene som ellers - at om vi slutter å utvinne olje, går Norge «tilbake til middelalderen». Eller at vi «kan ikke stoppe akkurat nå». Eller at «vi må samarbeide med fossilindustrien».
- Tror