Utdanning
11.11.2016
Nå må det satses økonomisk på barn og ansatte i hele opplæringsløpet, fra bunn mot topp.
«Bli med og gjør et løft for å gjøre en god skole enda bedre! » Utsagnet kommer fra ingen ringere enn kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Og ja! Det er klart vi ønsker å gjøre den norske skolen bedre. Vi er for stadig utvikling og læring, både for oss selv og for elevene våre. Det er vel ikke akkurat der problemet ligger? Nei, så absolutt ikke. Det tror jeg alle lærere er enige om. Kanskje vi bør se nærmere på selve løftet?
Elev- og lærerløftet
I alle aviser, på nett, i sosiale medier, selv rundt mange familiers middagsbord letes det med lys og lykter etter mirakelmedisinen som skal gjøre den norske skolen bedre. Har noen i sin iver i jakten på denne vidundermedisinen stilt lærerne spørsmål om hvordan vi kan gjøre den norske skolen bedre? Hva hindrer norsk skole i å bli bedre? Hva bør vi gjøre mer av, og hva bør vi ikke gjøre i det hele tatt? Hvem bør bestemme hva som skal gjøres, og hvem sitter med kunnskapen til å gjennomføre et slikt løft? Er det John Hatties «Visible learning» vi må støtte oss til, eller er det norske skoleforskere som er kritiske til hans forskning? Er det politikerne som skal legge føringer for elev- og lærerløftet, eller er det lærerne selv? Har vi nok kunnskap, eller er det kanskje elevene og deres foreldre vi bør lytte til?
Ja, det er klart vi bør lytte. Flere kan se ulike sider av saken. Men hva hjelper det å lytte? Bør ikke et løft gjøres med hele kroppen, og ikke bare med ørene?
Hva består så dette elevløftet i? Består det av bedre resultater på elevtestene PISA, PIRLS OG TIMSS? Hva med nasjonale prøver, mål, vurderingskriterier og karakterpress? Hva med sosial og kulturell kompetanse, dybdelæring, refleksjon og kritisk tenkning? Har vi glemt at de unge er den «snilleste» generasjonen vi har hatt på lenge, at de faktisk bruker mye tid på skole og idrett, og mindre tid på opprør og hærverk? At de er demokratiske, sunne, verdensvante, kulturelle, innovative og miljøbevisste?
Og hva med lærerløftet? Består det i en femårig lærerutdanning, et skjerpet opptakskrav til lærerog lektorutdanningene, videreutdanning, etterutdanning eller kurs? Hva med lærerspesialister, lærervurdering, lojalitet, prestasjonslønn, opptaksintervju og prøveforelesning?
Hvor er tid til kritisk refleksjon over egen praksis i samarbeid med kollegaer? Har vi glemt at lærere har god og lang utdanning, at de er kunnskapsrike, altoppofrende, støttende og omsorgsfulle?
Hjelper det med stadig kritikk av elever og lærere, slik at de oppfattes som kunnskapsløse og late? At utsagn som «Det eneste de tenker på og gleder seg til er ferier» høres ut som en sannhet, mens virkeligheten er at vi ser fram til hver eneste dag med flotte unge mennesker? Hva skjedde med motivasjonens kraft? Hva med å satse på ros og sosial status? Følelsen av å være betydningsfull, ha autonomi og følelsen av å lykkes med den jobben en gjør?
Kunnskapsutvikling
Gå til medietElev- og lærerløftet
I alle aviser, på nett, i sosiale medier, selv rundt mange familiers middagsbord letes det med lys og lykter etter mirakelmedisinen som skal gjøre den norske skolen bedre. Har noen i sin iver i jakten på denne vidundermedisinen stilt lærerne spørsmål om hvordan vi kan gjøre den norske skolen bedre? Hva hindrer norsk skole i å bli bedre? Hva bør vi gjøre mer av, og hva bør vi ikke gjøre i det hele tatt? Hvem bør bestemme hva som skal gjøres, og hvem sitter med kunnskapen til å gjennomføre et slikt løft? Er det John Hatties «Visible learning» vi må støtte oss til, eller er det norske skoleforskere som er kritiske til hans forskning? Er det politikerne som skal legge føringer for elev- og lærerløftet, eller er det lærerne selv? Har vi nok kunnskap, eller er det kanskje elevene og deres foreldre vi bør lytte til?
Ja, det er klart vi bør lytte. Flere kan se ulike sider av saken. Men hva hjelper det å lytte? Bør ikke et løft gjøres med hele kroppen, og ikke bare med ørene?
Hva består så dette elevløftet i? Består det av bedre resultater på elevtestene PISA, PIRLS OG TIMSS? Hva med nasjonale prøver, mål, vurderingskriterier og karakterpress? Hva med sosial og kulturell kompetanse, dybdelæring, refleksjon og kritisk tenkning? Har vi glemt at de unge er den «snilleste» generasjonen vi har hatt på lenge, at de faktisk bruker mye tid på skole og idrett, og mindre tid på opprør og hærverk? At de er demokratiske, sunne, verdensvante, kulturelle, innovative og miljøbevisste?
Og hva med lærerløftet? Består det i en femårig lærerutdanning, et skjerpet opptakskrav til lærerog lektorutdanningene, videreutdanning, etterutdanning eller kurs? Hva med lærerspesialister, lærervurdering, lojalitet, prestasjonslønn, opptaksintervju og prøveforelesning?
Hvor er tid til kritisk refleksjon over egen praksis i samarbeid med kollegaer? Har vi glemt at lærere har god og lang utdanning, at de er kunnskapsrike, altoppofrende, støttende og omsorgsfulle?
Hjelper det med stadig kritikk av elever og lærere, slik at de oppfattes som kunnskapsløse og late? At utsagn som «Det eneste de tenker på og gleder seg til er ferier» høres ut som en sannhet, mens virkeligheten er at vi ser fram til hver eneste dag med flotte unge mennesker? Hva skjedde med motivasjonens kraft? Hva med å satse på ros og sosial status? Følelsen av å være betydningsfull, ha autonomi og følelsen av å lykkes med den jobben en gjør?
Kunnskapsutvikling
