Jeg slapp jubelen løs i Bistandsaktuelt over at klimamøtet i Glasgow spesifiserte regler for internasjonal handel med klimakvoter. Vi kan nå heller betale for effektive tiltak i utviklingsland i stedet for å subsidiere tilsynelatende grønn industriutvikling i rike land. Hvor mye mer klima får vi ikke igjen for pengene våre ved å betale 4 dollar per tonn CO2 ved forhindret skogødeleggelse i Colombia enn å betale 1200 dollar per tonn CO2 gjennom elbilpolitikken? Det blir 300 ganger mer klima for pengene. Enhver forbruker, skattebetaler og velger med reell bekymring for klima og barn og barnebarns fremtid forlanger effekt i stedet for pseudo-tiltak. Så fulgte et innlegg fra ungdomsorganisasjonen Spire med påfølgende oppklaring fra min side.
Professorene Tor Arve Benjaminsen og Hanne Svarstad (heretter B&S) leder an i det akademiske feltet politisk økologi. De har nå skrevet et kritisk motinnlegg her i Bistandsaktuelt lansert på Twitter med spissformuleringene «usmakelig forsøk på å slippe billig unna klimakrisa» og «avledningsmanøver fra oljeland». De anser skogtiltak for å være urettferdige og lite effektive, intet mindre enn et skalkeskjul for å «berikes med inntekter fra Nordsjøens svarte gull, og vi kan fortsatt ha økonomisk vekst og høyt materielt forbruk.» Ikke engang regnskogbevaring er et ubetinget gode i deres øyne. Jeg vil derfor nå vise at skogtiltak kan være både rettferdige og effektive, og ikke minst være et viktig virkemiddel for nettopp å redusere oljeavhengigheten i verden.
Kreve rettferdighet
Jeg er imidlertid enig med B&S når de påpeker at skogtiltak ofte ikke tar hensyn til lokalbefolkning. De kan miste sine rettigheter uten noen form for kompensasjon. Det er urettferdig. Men, slik er nå ofte politikk i utviklingsland. De mangler gjerne institusjonell evne og vilje til å finne rettferdige løsninger. Deres perspektiv på rettferdighet kan også være annerledes. Individuell eiendomsrett beskyttet av stat og rettsvesen er til dels et fremmed konsept. Spør innflyttere (obwera) i malawiske lands
