Journalist Signe Fuglesteg Luksengard Fotojournalist Publisert fredag 28. april 2023 - 09:00 Oppdatert fredag 28. april 2023 - 09:30 Del på e-post
Det er bare ett og et halvt år siden Lindis Hurum tok over som generalsekretær for Leger uten grenser, og bare et halvår siden organisasjonen hun leder, satte ny innsamlingsrekord for TV-aksjonen med hele 291 millioner koner. Forrige uke lanserte hun bok - eller et kampskrift, som hun selv kaller det.
Hurum vil at vi skal bry oss mer, og tar opp kampen mot det hun ser som en tendens til å dele verden i «oss og dem».
Kampskriftet, som har fått tittelen «Alle mennesker er ikke like mye verdt», beskrives som et alvorlig budskap om urettferdighet. Under lanseringen forrige uke ble sterke skildringer fra hverdagen i felt presentert fra scenen - til stort engasjement fra en smekkfull sal med støttespillere.
Det er betraktelig mer oksygen når vi møter forfatteren og generalsekretæren på kontoret dagen etterpå. Den mest synlige krisen her er at bena har ramlet av «besøksstolen», som stammer fra «gis bort» på Finn.
- Det var åpenbart mange som var enige med deg under lanseringen av boka, men det er kanskje ikke først og fremst dem du har skrevet bok for?
- Jo, for dem også. Jeg tror det er viktig å ha en samtale om hvordan vi snakker om andre mennesker, hva man kan gjøre, om følelser som melder seg hos oss alle, også med de som allerede er engasjerte. Og jeg tror selvsagt ikke denne boka plutselig skal nå fram og omvende alle de som ikke aktivt bryr seg i dag. Men kanskje noen?
- Eksempel på strukturell rasisme
I 2016 ga Hurum ut boka «Det finnes ingen de andre - det er bare oss». I den nye boka slår hun fast på tittelsiden at alle likevel ikke er like mye verdt. Hva har endret seg?
- Du sier at du opplever at vi nå mer enn før rangerer mennesker som mer eller mindre verdt. Kan du gi noen eksempler på hva det er du ser?
- Ta en notis jeg leste i en avis tidligere i vinter: «Immigranter druknet i Middelhavet.» En notis! Og «immigranter»? De var kanskje migranter, kanskje flyktninger, men først og fremst mennesker. Det viste seg at flere hundre hadde lidd skipbrudd og 74 mennesker druknet. De drukner rett utenfor våre grenser. Hvorfor ble det ikke større oppslag? Jeg opplever dette som annerledes enn i 2015. Har vi vent oss til det?
Hurum trekker også frem et eksempel hjemmefra.
- Hvorfor leter vi ikke etter barn som forsvinner fra asylmottak? Hvis en femåring hadde forsvunnet fra en norsk barnehage, hadde vi øyeblikkelig gått manngard, slår hun fast.
I den nye boka skriver Hurum om hvordan Ukraina-krigen har «normalisert» et urovekkende «dem og oss»-narrativ. Mens det offisielle Norge ønsker flyktninger fra Ukraina velkommen med gratis trikkebilletter og vaksiner til medfølgende katter, møter flyktninger fra andre konflikter stengte dører.
Hurum understreker at det er solidariteten ukrainske flyktninger blir møtt med, som burde være normen, og at den gjør henne glad.
- Likevel er denne forskjellsbehandlingen fra myndighetene det tydeligste eksempelet jeg har sett på strukturell rasisme, sier hun.
Og det er ikke bare fra politisk hold hun møter dette problemet. Hun forteller om en e-post fra en giver som hadde gitt flere hundre tusen kroner til Leger uten grenser, men som trakk pengene når organisasjonen åpent ba om at midlene også skulle brukes til andre kriser enn Ukraina.
- Giveren sa nei, det var kun Ukraina den ville hjelpe, så pengene gikk heller til en organisasjon som var villig til slik øremerking, sier hun.
- Hva tror du er bakgrunnen for endringene du ser?
- Det er tøffere tider, også i Norge. Vi har prisøkning og høye strømpriser som får mye oppmerksomhet. Og for alle er det slik at de nærmeste er nærmest, ikke minst når tidene blir vanskeligere. Så har vi samtidig et veldig dystert globalt bilde. Det er en naturlig reaksjon at man kan bli dystopisk, apatisk, kanskje redd?
Hurum mener også det er blitt normalisert at grunnleggende menneskerettigheter brytes på europeisk jord og at få hever øyenbrynene over dehumaniserende retorikk.
- Hvis de som sitter med politisk makt og definisjonsmakt godtar dette, blir også vi andre vant til det, tror hun.
Sinne som drivkraft
Boka veksler mellom fortellinger om menneskemøter i felt, fortalt av Leger uten grensers hjelpearbeidere, og Hurums egne refleksjoner etter 16 år som hjelpearbeider i akutte kriser og konflikter. Blant annet reflekterer hun rundt engasjement, ondskap og om tretthet i empati-muskelen - og om hvordan vi kommuniserer.
- Hvordan vi kommuniserer, er avgjørende. Hvordan reflekteres menneskeverd i måten vi bruker ord og begreper på? Hva slags ord bruker vi om andre? Spørsmålet går til oss som enkeltpersoner i hverdagen, men særlig til de som har politisk makt, definisjonsmakt og innflytelse. Det gjelder medier, politikere og andre som mange lytter til. Så kanskje boka er aller mest til dem, sier Hurum.
Både i boka og under lanseringen forrige uke ble sinne trukket frem som en viktig drivkraft: «Jeg tror det bare er raseri som kan redde oss», skriver Hurum.
- Du trigger ikke motstand fra folk du møter når du er så sint over tingenes tilstand?
- Nei, sier Hurum og trekker på det.
- Det er jo ikke sånn at jeg skjeller ut folk - eller det har kanskje skjedd, men ikke ofte. Jeg smiler og snakker rolig. Men sinne er absolutt en følelse som driver meg.
- Vi ser utrolig mye sinne - eller raseri - i politikken i dag. I opptøyene vi har sett blant annet i USA gjennom stormingen av kongressen, i angrep på demokratiske rettigheter og angrep på minoriteter i en rekke land. Skal du lage en bevegelse for mot-sinne?
Hurum svarer, litt forundret:
- Det er jo ikke sånn at jeg er for væpna revolusjon! Jeg snakker ikke om et voldelig sinne. Polarisering, der to parter står mot hverandre og sinnet eskalerer, er ingen god utvikling. Men det skal rive i hjertet når man opplever urett, og protestbevegelser på grasrota verden rundt har oppnådd mye. Det er varme hjerter, ikke kalde hjerner, som forand
