Fagpressenytt

Humanetikere slipper å komme sammen for å be til fantasifigur i himmelen, takk for det! Utbrøt en jeg møtte på fest som også er medlem i Human-Etisk Forbund.
- Vi slipper å møte opp søndag klokken 11 for å høre en selvhøytidelig prest preke om irrelevante bibelord og messe om synd og skam, vi slipper å synge monotone salmer om hvor herlig himmelrik er og spise tørre kjeks og drikke alkoholfri vin. Nei, det er mye bedre å være en fri humanetiker!
Det er jo befriende at religion og kirke i stor grad har mistet tidligere tiders tvangsgrep om menneskers liv, både mentalt, sosialt og juridisk. Det er jeg helt enig i. Likevel tenker jeg innimellom: Kan det være at vi som ikke er del av et menighetsfellesskap går glipp av noe?
Jeg er vokst opp uten religion og kjenner ikke noe behov for å tro. Gudstjenestene jeg har vært i (skolegudstjenester, dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse) minner meg ofte på at det er mye i kristendommen som støter meg vekk. For mange krav om lydighet og underkastelse, for eksempel.
Men selv for en hardbarka ateist som meg er det mye fint i gudstjenesten. Musikken, salmene som du kan synge med på selv om du aldri har hørt dem før, høytiden, følelsene, den allmennmenneskelige visdommen som treffer på tvers av livssyn.
Jeg er ikke alene om denne opplevelsen. Flere ikketroende kan oppleve det som litt sårt å se på dette sterke fellesskapet, som de selv ikke har del i.
«Jeg har ofte savnet å kunne være i kirkerommet og kjenne at det er her jeg hører til. Men det klarer jeg ikke helt, og det er en sorg for meg,» sa eksempelvis skuespiller Anette Hoff nylig i et intervju med Vårt Land.

JO MERE VI ER SAMMEN...
Internasjonal forskning viser at mennesker som er aktivt del av menighetsfellesskap, oppgir å være mer lykkelige og i tillegg lever de lenger enn andre. Ikke fordi de har Guds velsignelse. Forskning tyder på at det er de sosiale tilknytningene som kommer med jevnlig deltagelse i gruppeaktiviteter, som ukentlige gudstjenester eller bibelgrupper, som er av betydning.
De som har mange venner i menigheten oppgir å være lykkeligere enn de som har få. Slike vennenettverk er, ifølge forskere ved Harvard universitet, «sosial kapital» som ikke bare gir følelse av mening og tilhørighet, men også gjør det lettere å få jobb og økonomisk suksess. De som går jevnlig til gudstjeneste har større sjanse til å ha flere mennesker de kan støtte seg på for informasjon og hjelp, både i gode og onde dager.
Hvorfor finnes det nesten ikke slikt fellesskapsliv i humanistbevegelsen?

GJENBRUK DET BESTE?
Jeg får et innfall og spør ChatGPT: Hvorfor har ikke moderne, sekulære humanister noe org