Tidsskrift for norsk psykologforening
01.07.2016
Boken avkler myter, fjerner hellige kuer og bør lede til en selvransakende debatt.
GJENNOM STØRSTEDELEN AV mitt voksne liv har jeg hørt om schizofreni. Som pleiemedhjelper på Dikemark sykehus, som psykologistudent og som psykolog har jeg hørt schizofreni omtalt som om det var et naturgitt begrep. Kieran McNallys A Critical History of Schizophrenia fra 2016 rokker ved mye av det jeg tidligere har tenkt om schizofreni. Boken kunne gjerne hatt undertittelen: «Alt du vil vite om schizofreni, men ikke våger å spørre om». Den er urovekkende i sin grundige dokumentasjon av at begrepet og diagnosen schizofreni har vært bygget på temmelig tynn empirisk kunnskap. Grunnlaget for schizofreni, skriver McNally, har vitenskapelig sett vært så tynt at det er pussig at det har overlevd det 20. århundret i det hele tatt.
SOM TITANIC Boken består av 9 kapitler i tillegg til introduksjon og et eget konklusjonsavsnitt. Gjennom totalt 256 sider utforsker forfatteren schizofrenibegrepet slik det oppsto og ble endret utallige ganger i perioden 1908 til 2000.
I 1908 introduserte psykiateren Eugen Bleuler begrepet schizofreni. I løpet av ca. 20 års tid erstattet dette Kraepelins begrep dementia praecox. I tiden som fulgte, skulle innholdet i Bleulers begrep endre seg utallige ganger. På løpende bånd skildrer McNally idiosynkratiske faglige oppfatninger, omskiftelige definisjoner, begrepets sosiale konsekvenser og de mange misforståelser som har omsluttet begrepet. Han siterer psykiateren D. Bannister, som beskrev schizofreni som: «a sematic Titanic, doomed before it sails - a concept so diffuse as to be unusable in a scientific context. » McNallys mål med boken er å gi en større historisk og kritisk forståelse av schizofrenibegrepet. Spørsmålet er om han når den målsettingen.
TRE MYTER La oss først se på tre myter om schizofrenibegrepet som forfatteren tar for seg:
Myte nummer én var at schizofreni skulle bety splittet personlighet. Det er en grunnleggende misforståelse som fortsatt er levende.
McNally dokumenter hvordan flere fagpersoner oversatte og tolket Bleulers idé om splittede psykiske funksjoner som et grunnsymptom på schizofreni over i splittet personlighet - som mange trodde Bleuler hadde ment. Bleuler omtalte aldri schizofreni som en splittet personlighet. Men noe av misforståelsen kan komme av tvetydighet i måten Bleuler uttrykte seg på skriftlig, ifølge McNally. Men på den måten ble jo også schizofreni riktig så spennende, ikke minst gjennom popularisering i pressen og underholdningssjangeren. Et kjent eksempel er boken Evas tre ansikter fra 1954 av psykiaterne Corbett Thigpen og Hervey Cleckley, som også var med på å skrive manus til filmen m
Gå til medietSOM TITANIC Boken består av 9 kapitler i tillegg til introduksjon og et eget konklusjonsavsnitt. Gjennom totalt 256 sider utforsker forfatteren schizofrenibegrepet slik det oppsto og ble endret utallige ganger i perioden 1908 til 2000.
I 1908 introduserte psykiateren Eugen Bleuler begrepet schizofreni. I løpet av ca. 20 års tid erstattet dette Kraepelins begrep dementia praecox. I tiden som fulgte, skulle innholdet i Bleulers begrep endre seg utallige ganger. På løpende bånd skildrer McNally idiosynkratiske faglige oppfatninger, omskiftelige definisjoner, begrepets sosiale konsekvenser og de mange misforståelser som har omsluttet begrepet. Han siterer psykiateren D. Bannister, som beskrev schizofreni som: «a sematic Titanic, doomed before it sails - a concept so diffuse as to be unusable in a scientific context. » McNallys mål med boken er å gi en større historisk og kritisk forståelse av schizofrenibegrepet. Spørsmålet er om han når den målsettingen.
TRE MYTER La oss først se på tre myter om schizofrenibegrepet som forfatteren tar for seg:
Myte nummer én var at schizofreni skulle bety splittet personlighet. Det er en grunnleggende misforståelse som fortsatt er levende.
McNally dokumenter hvordan flere fagpersoner oversatte og tolket Bleulers idé om splittede psykiske funksjoner som et grunnsymptom på schizofreni over i splittet personlighet - som mange trodde Bleuler hadde ment. Bleuler omtalte aldri schizofreni som en splittet personlighet. Men noe av misforståelsen kan komme av tvetydighet i måten Bleuler uttrykte seg på skriftlig, ifølge McNally. Men på den måten ble jo også schizofreni riktig så spennende, ikke minst gjennom popularisering i pressen og underholdningssjangeren. Et kjent eksempel er boken Evas tre ansikter fra 1954 av psykiaterne Corbett Thigpen og Hervey Cleckley, som også var med på å skrive manus til filmen m
