Fredrik Engelstad sitter på kontoret sitt på Institutt for samfunnsforskning og dykker ned i mer enn 30 år gamle minner. Han skal tilbake til barneårene til Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).
Nå maner han fram medlemmene i komiteen og hvordan de hver på sin måte bidro i arbeidet med å lage de aller første fagspesifikke forskningsetiske retningslinjene i Norge.
- Komiteen hadde stor kompetanse, og jeg opplevde at det var veldig fruktbare og interessante diskusjoner, forteller Engelstad, som var komiteens leder.
Refleksjon - ikke regler
Spiren til arbeidet ble sådd i Stortingsmelding nr. 28 (1988-89) Om forskning. Regjeringen anbefalte at det ble opprettet tre nasjonale forskningsetiske komiteer, på hver sine fagområder. I 1990 ble NESH etablert, med oppgave å gi både prinsipielle retningslinjer og behandle kontroversielle forskningsprosjekter.
- Veldig mye av arbeidet den første perioden gikk med til å diskutere retningslinjene, forteller Engelstad.
Mens den medisinske forskningsetikken hadde vært etablert globalt i noen tiår, satte Norge i gang et nybrottsarbeid med sin forskningsetikksatsing på andre fagfelt. Engelstad styrte plogen sammen med sekretariatsleder og filosof Andreas Føllesdal, som nå er professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.
Begge trekker fram den medisinske forskningsetikken som et viktig sammenligningsgrunnlag - men ikke noe de nødvendigvis ville sikte seg inn mot.
- Noe av det som var viktig og interessant, var å få avklart forskjellen mellom medisinsk forskning og forskning innen humaniora og samfunnsvitenskap, sier Føllesdal.
Den medisinske forskningen hadde erfart atskillige grusomheter opp gjennom historien. Nürnbergkodeksen og senere Helsinki-deklarasjonen var utformet med disse overtrampene som bakteppe. Føllesdal var opptatt av at NESH ikke bare skulle kopiere dette arbeidet.
«De fleste konklusjoner forblir foreløpige - vitenskapen kommer sjelden fram til endelige resultater eller sannheter. Dette gjelder i sterkere grad for humaniora og samfunnsvitenskap enn for de andre vitenskapene. Deres stoff er menneskelige valg og handlinger, normer og institusjoner, verker og tradisjoner, språk, tanke og kommunikasjon. Innlevelse og fortolkning er en helt nødvendig del av forskningsprosessen.»
Forskningsetiske retningslinjer fra NESH, 1993
- Med en slik framgangsmåte ville man overse helt andre typer skade som kan oppstå i samfunnsvitenskapelig forskning - eller man kunne ende opp med å være overdrevent forsiktig. Var det for eksempel alltid nødvendig å ha samtykke fra forskningspersoner for å ivareta indivi
