Den verste epidemien menneskeheten har sett inspirerte en global innsamlingsaksjon - av blod. Millioner av frosne prøver ligger fortsatt lagret, men bruken av disse er stadig omdiskutert.
«...det er ingenting mer frustrerende enn å være til knes i indianere og tom for vacuumrør...»
Sitatet er fra et brev skrevet av den amerikanske genetikeren James V. Neel, etter et forskningstokt med skipet Alpha Helix opp Amazonas i 1977. Målet med forskningen var å «samle og prosessere så mange prøver som mulig fra medlemmer i de indianske stammene i Amazonasbassenget».
Neel beskrev forskningsdeltagerne som primitive, analfabeter, men frie til selv å avgjøre om de ville donere blod. Samtykke var et vesentlig tema for Neel og hans forskerkollegaer, forklarer historiker Joanna Radin i boken Life on Ice: A History of New Uses for Cold Blod. Samtidig påpeker hun at Neel neppe kan ha klart å gi forskningsdeltagerne full forståelse for hva som så skulle hende med blodprøvene: de skulle legges i en fryser langt borte, der de ville bli værende i tiår.
Prosjektet var del av en verdensomspennende forskerdugnad som begynte med den største sykdomskrisen i menneskeheten.
Svaret i blodet
«Min kjære Burt - (...) Camp Devens er nær Boston, og har rundt 50.000 menn, eller hadde før denne epidemien brøt ut. (...) Vi har i snitt hatt rundt 100 dødsfall per dag, og det fortsetter slik. (...) Det krever spesielle tog for å frakte bort de døde. I flere dager var det ingen kister og likene hopet seg voldsomt opp. (...) Det slår et hvert syn de noensinne hadde i Frankrike etter et slag.»
Utdraget er fra et brev signert sersjant Roy i 1918, senere gjengitt i British Medical Journal. Epidemien var influ
