Tidsskrift for norsk psykologforening
06.11.2018
Den svenske regissøren Carl Javér har laget dokumentarfilm om Utøya. En nødvendighet, sier han selv.
TRE FILMER OM Utøya har nådd norske kinoer det siste halvåret. Flere anmeldere mener «Rekonstruksjon Utøya» er den eneste vi trenger. Psykologtidsskriftet møtte regissør Carl Javér og psykolog Steffen Andreas Rostock Svendsen til samtale om filmen.
BORTENFOR ORDENE
Sommeren 2011 ser Carl Javér bilder av skrekkslagne norske ungdommer strømme over tv-skjermen. Han vet han må bortenfor ordene. At han må lage film.
- Helt siden 22. juli har jeg strevd med å forstå og å prate om det som skjedde. Det er en så uhyrlig hendelse at det egentlig ikke går å beskrive den med ord. Siden jeg arbeider med film, visste jeg at filmmediet har muligheter i seg til å fortelle om det som ordene ikke når inn til.
En rekke samtaler ble det likevel. Mellom Javér og produsent Fredrik Lange. Mellom regissør, produsent og den nasjonale støttegruppen etter 22. juli.
- Fantes det et behov for å fortelle om hendelsene? Hos de som var rammet? Vi trengte å få svar på det spørsmålet før vi kunne gå videre med vårt ønske om å lage film. Det var et helt klart premiss, sier Javér.
VISKE UT BILDET AV GJERNINGSMANNEN
Han mener mediedekningen, og særlig den svenske, etter hvert har fokusert mest på gjerningsmannen. At det er en slags medielogikk i å rette oppmerksomheten mot den som begår ugjerningen. En hovedmålsetting med filmen, forklarer han, var å rette blikket et annet sted, mot de mange ungdommene som ble rammet.
- Vi opplevde et sterkt ubehag ved at gjerningsmannens ansikt ble det folk først og fremst forbandt med Utøya. Det kjentes nødvendig å flytte folks oppmerksomhet over til menneskene som skal bære minnet om Utøya, de som overlevde. At det er de som var der, som skal fortelle. Og da ikke bare fortelle med ord, men også på et kunstnerisk nivå kunne nå inn til noe som er bortenfor ordene. Som kan finne feste i oss andre som ikke var der. Mye av filmprosessen handlet om å gi overleverne tilbake kontrollen over hendelsen. En kontroll som ble tatt fra dem der på øya i 2011.
- Noen bilder er jo sånn, ikke sant? Har man sett dem, så glemmer man dem aldri. Og det håper man jo alltid som filmskap
Gå til medietBORTENFOR ORDENE
Sommeren 2011 ser Carl Javér bilder av skrekkslagne norske ungdommer strømme over tv-skjermen. Han vet han må bortenfor ordene. At han må lage film.
- Helt siden 22. juli har jeg strevd med å forstå og å prate om det som skjedde. Det er en så uhyrlig hendelse at det egentlig ikke går å beskrive den med ord. Siden jeg arbeider med film, visste jeg at filmmediet har muligheter i seg til å fortelle om det som ordene ikke når inn til.
En rekke samtaler ble det likevel. Mellom Javér og produsent Fredrik Lange. Mellom regissør, produsent og den nasjonale støttegruppen etter 22. juli.
- Fantes det et behov for å fortelle om hendelsene? Hos de som var rammet? Vi trengte å få svar på det spørsmålet før vi kunne gå videre med vårt ønske om å lage film. Det var et helt klart premiss, sier Javér.
VISKE UT BILDET AV GJERNINGSMANNEN
Han mener mediedekningen, og særlig den svenske, etter hvert har fokusert mest på gjerningsmannen. At det er en slags medielogikk i å rette oppmerksomheten mot den som begår ugjerningen. En hovedmålsetting med filmen, forklarer han, var å rette blikket et annet sted, mot de mange ungdommene som ble rammet.
- Vi opplevde et sterkt ubehag ved at gjerningsmannens ansikt ble det folk først og fremst forbandt med Utøya. Det kjentes nødvendig å flytte folks oppmerksomhet over til menneskene som skal bære minnet om Utøya, de som overlevde. At det er de som var der, som skal fortelle. Og da ikke bare fortelle med ord, men også på et kunstnerisk nivå kunne nå inn til noe som er bortenfor ordene. Som kan finne feste i oss andre som ikke var der. Mye av filmprosessen handlet om å gi overleverne tilbake kontrollen over hendelsen. En kontroll som ble tatt fra dem der på øya i 2011.
- Noen bilder er jo sånn, ikke sant? Har man sett dem, så glemmer man dem aldri. Og det håper man jo alltid som filmskap
