Magasinet Forskningsetikk
02.10.2017
Bibliotekarer slåss i kommentarfeltene og twitrer under hashtagg academicmafia, penger trumfer kvalitet, og seriøse tidsskrifter firer på kravene. Er vitenskapelig publisering på vei utfor stupet?
Jeffrey Beall hadde begynt å legge merke til alle henvendelsene han fikk fra rare og åpenbart useriøse tidsskrifter. Som den gode bibliotekaren han var, printet han dem ut, og samlet dem i en mappe. Mappen vokste. Noen år senere, i januar 2012, ble den til en liste over useriøse tidsskrifter på Bealls nye blogg, Scholarly Open Access. Han kalte dem for predatory journals:
Røvertidsskrifter, som hermet etter seriøse tidsskrifter, men løy om status og kvalitetssikring, som lovet rask publisering, og som tilsynelatende sto klare til å publisere stort sett hva som helst.
«Beall's list» ble snart et innarbeidet fenomen, et tema for opphetet debatt og store uenigheter, et utgangspunkt for skyttergravskriger på diverse kommentarfelt og blogger. Beall selv ble utsatt for en rekke søksmål. Tidsskrifter og utgivere på lista trakasserte både Beall og arbeidsplassen hans, University of Colorado Denver, i håp om at han ville bli sparket.
15. januar 2017 fikk de som de ville. «Beall's list», da på over 11 000 tidsskrifter og utgivere, ble tatt av nettet. Twittermeldinger med skadefryd og støtte haglet, blant annet under #academicmafia.
Der er penger å tjene
Jeffrey Bealls feilsteg, i manges øyne, var at han var så kritisk til Open-Access bevegelsen - de som ivrer for at alle forskningsresultater skal være gratis tilgjengelig for folk og samfunn. For fortellingen om røvertidsskriftene er tett forbundet med fremveksten av Open Access.
Den dominerende løsningen for å finansiere OA-tidsskrifter i dag er at forskeren betaler for å få artikkelen sin publisert. Seriøse og useriøse aktører har lansert tusenvis av såkalte Open Access tidsskrifter i løpet av de siste tiårene. De fire store publiseringshusene - Springer Nature, Elsevier, Wiley-Blackwell og Taylor & Francis - har også kommet sterkt på banen.
Det som gjør noe gratis for folket, har vist seg å være noe andre kan tjene masse penger på (evt. Det å gjøre noe gratis tilgjengelig for folk, kan man også tjene store penger på). For forskere må publisere. Og siden andre verdenskrig har de blitt stadig flere, med en enorm vekst i antall publikasjoner og tidsskrifter, og en tiltagende kommersialisering av vitenskapelig publisering.
Open access begynte på grasrota, initiativet kom fra forskerne selv. Men det som skulle utfordre de store kommersielle aktørene, bidro bare til å utvikle nye kommersielle markeder.
Om omfang strides de lærde
I 2015 kom en av få vitenskapelige studier som forsøker å si noe om omfanget av røvertidsskrifter, som langt på vei altså er OA-tidsskrifter.
Chenyu Shen og Bo-Christer Björk ved Hanken School of Economics i Finland, fant at rundt 8000 aktive r
Les opprinnelig artikkelRøvertidsskrifter, som hermet etter seriøse tidsskrifter, men løy om status og kvalitetssikring, som lovet rask publisering, og som tilsynelatende sto klare til å publisere stort sett hva som helst.
«Beall's list» ble snart et innarbeidet fenomen, et tema for opphetet debatt og store uenigheter, et utgangspunkt for skyttergravskriger på diverse kommentarfelt og blogger. Beall selv ble utsatt for en rekke søksmål. Tidsskrifter og utgivere på lista trakasserte både Beall og arbeidsplassen hans, University of Colorado Denver, i håp om at han ville bli sparket.
15. januar 2017 fikk de som de ville. «Beall's list», da på over 11 000 tidsskrifter og utgivere, ble tatt av nettet. Twittermeldinger med skadefryd og støtte haglet, blant annet under #academicmafia.
Der er penger å tjene
Jeffrey Bealls feilsteg, i manges øyne, var at han var så kritisk til Open-Access bevegelsen - de som ivrer for at alle forskningsresultater skal være gratis tilgjengelig for folk og samfunn. For fortellingen om røvertidsskriftene er tett forbundet med fremveksten av Open Access.
Den dominerende løsningen for å finansiere OA-tidsskrifter i dag er at forskeren betaler for å få artikkelen sin publisert. Seriøse og useriøse aktører har lansert tusenvis av såkalte Open Access tidsskrifter i løpet av de siste tiårene. De fire store publiseringshusene - Springer Nature, Elsevier, Wiley-Blackwell og Taylor & Francis - har også kommet sterkt på banen.
Det som gjør noe gratis for folket, har vist seg å være noe andre kan tjene masse penger på (evt. Det å gjøre noe gratis tilgjengelig for folk, kan man også tjene store penger på). For forskere må publisere. Og siden andre verdenskrig har de blitt stadig flere, med en enorm vekst i antall publikasjoner og tidsskrifter, og en tiltagende kommersialisering av vitenskapelig publisering.
Open access begynte på grasrota, initiativet kom fra forskerne selv. Men det som skulle utfordre de store kommersielle aktørene, bidro bare til å utvikle nye kommersielle markeder.
Om omfang strides de lærde
I 2015 kom en av få vitenskapelige studier som forsøker å si noe om omfanget av røvertidsskrifter, som langt på vei altså er OA-tidsskrifter.
Chenyu Shen og Bo-Christer Björk ved Hanken School of Economics i Finland, fant at rundt 8000 aktive r