Fagpressenytt

Hun blir beskrevet som en tøff og uredd fagforeningsleder. Men når vi møter henne, er det nok glimtet i øyet og det gode humøret som er mest påfallende. I ti år har hun vært landsrådsleder for elektromontørforeningen i Norsk Jernbaneforbund og hatt mange tøffe tak med gutta i signal, el-kraft og kontaktledningsmiljøet. Hun var i sin tid landets første kvinnelige kontaktledningsmontør på Bergensbanen.
- Jeg har ikke reflektert mye over at jeg er kvinne i et mannsdominert yrke, men har noen ganger tenkt at når jeg gjør feil, så vil noen hevde at det er fordi jeg er kvinne. Når jeg gjør noe veldig bra, er det noen som sier at jeg gjør det til tross for at jeg er kvinne.

Diskodrops. Hortmann beskrives også innimellom som et gangsår når ting ikke går hennes vei i diskusjoner med Jernbaneforbundets politiske ledelse og bedriftsledelsen. Det kan hun leve godt med. For henne kommer medlemmene og sliterne først, og hun blir også omtalt som et raust og kreativt menneske.
- Jeg har som en regel for meg selv at åtte timer seriøsitet er maks per dag. Resten av døgnet er jeg gjerne med på det meste av ablegøyer med venner og kolleger, ler hun.
Og legger til at hun i ungdommen var å regne som et «diskodrops» som meldte seg inn i fagforeningen i Norsk Jernbaneforbund i 1983 fordi hun hadde hørt at de hadde kule fester der.

I pappas jernbanespor. Janina Hortman er født i Tønsberg, men fordi faren var jernbanemann, flyttet familien til Finse.
- På den tiden var det et levende, men isolert sted med 120 innbyggere, inkludert hjemmestrikka unger som lekte langs jernbaneskinnene og i lokstallen. Den var et lite eldorado for oss barna, forteller Hortman, som nå er bosatt i Trondheim.
Familien hennes var engasjert i politikk, og barna fikk streng beskj