Human-Etisk Forbund
Send til en venn
Del artikkel på Twitter
Se bildet større
Kjetil Simonsen er forsker ved Jødisk museum i Oslo. Han er phd i historie, med antisemittisme, nasjonalsosialisme og okkupasjonshistorie som faglige spesialfelter.
Om artikkelen
Denne artikkelen er en forkortet og lettere omarbeidet versjon av artikkelen «Vidkun, antisemittismen og den paranoide stil», som står på trykk i Historisk tidsskrift # 4 2017. I originalartikkelen finnes det utførlige kildehenvisninger.
Fra 20. august til 10. september 1945 pågikk forhandlingene i landssviksaken mot Vidkun Quisling ved Eidsivating lagmannsrett i Oslo. Et av anklagepunktene omhandlet den antisemittiske politikken under okkupasjonen, som kulminerte i deportasjonen av 773 jøder fra Norge høsten 1942 og vinteren 1943.
I tiltalebeslutningen het det at Quisling hadde fremmet hat mot jødene i sine taler og skrifter, samt at han hadde bistått den tyske okkupasjonsmakten under massearrestasjonene.
Quisling hevdet at arrestasjonene og deportasjonene hadde foregått etter tysk påtrykk, og at han ikke var blitt forhåndsinformert om at jødene skulle tas. Samtidig understrekte han også at han var av den oppfatning at jødene stod bak mye av det som stod galt til i verden:
«Lagmannen: Det er spørsmål om De i Deres taler har forfektet det standpunkt at jødene er skyld i en rekke av de ulykker som rammer verden?
Quisling: Ja, det er min absolutte overbevisning.»
Hva slags politisk og ideologisk logikk lå til grunn for disse uttalelsene? Hva fikk Quisling til å fremstille jødene som drivkraften bak verdens ulykker, i en situasjon der Hitler-regimet, med støtte fra lokale kollaboratører, hadde tatt livet av seks millioner jøder i Europa?
For å besvare det, er det nødvendig å rette søkelyset mot Quisling og Nasjonal Samlings antisemittiske konspirasjonstenkning. Her ble jødene fremstilt som en dødelig trussel mot «rasen» og nasjonen. Og den antisemittiske politikken ble omtalt som selvforsvar.
Antisemittisme i NS før krigen
Da Hitler-Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, var antisemittismen allerede et integrert element i Nasjonal Samlings verdensbilde.
I den første fasen etter partidannelsen i 1933 var NS et sammensatt parti, som hadde antikommunismen, antiliberalismen og ønsket om mer autoritære politiske strukturer som minste felles multiplum.
På den ene ytterfløyen i partiet befant det seg en gruppe overbeviste nasjonalsosialister, som ønsket å gjøre raseideologien og antisemittismen til kjernepunkter i partiets politikk. På den andre ytterfløyen fant man en kristenkonservativ retning, som motsatte seg nasjonalsosialistenes ytterliggående raseideologiske verdensbilde.
I løpet av 1930-tallet var det avskallinger fra partiet i begge retninger. Kristen-konservative aktører forlot NS fordi de mente den raseideologiske antisemittismen hadde en for sterk posisjon i partiet, mens representanter for den nasjonalsosialistiske fløyen meldte seg ut blant annet fordi raseideologien etter deres op
