Tidsskrift for norsk psykologforening
03.08.2022
Psykoterapeutisk praksis har et svakt vitenskapelige fundament. Førvitenskapelig filosofisk kunnskap bør innlemmes som en del av grunnlaget for å beholde psykoterapien som redelig, akademisk og profesjonell.
Praksisen psykoterapi har flere grunnlagsproblemer som vitenskapen psykologi ikke kan håndtere alene. Disse grunnlagsproblemene har en betydelig innvirkning på psykoterapeutisk praksis, og det er viktig at vi reflekterer rundt dem. Jeg har tidligere forsøkt å belyse spenningene i psykoterapiens grunnverdier, eller dens grunnetos (Vik, 2022). I dette fagessayet ønsker jeg å se på et annet viktig grunnlagsproblem: psykoterapiens kunnskaps-grunnlag.
I den rådende diskursen blir psykoterapi forstått som en praksis med et solid kvantitativt vitenskapelig kunnskapsgrunnlag (American Psychological Association [APA], 2005/2007). En slik forståelse er problematisk. Kvantitativ vitenskap skiller seg fra kvalitativ vitenskap ved at førstnevnte søker å gjøre fenomener forståelige gjennom å kvantifisere dem, det vil si å gjøre dem målbare, heller enn å gjøre fenomener forståelige gjennom for eksempel å se på meningen fenomenene tilskrives. Å fundere psykoterapien på et overveiende kvantitativt vitenskapelig grunnlag er også epistemisk uredelig. Epistemologi er læren om hvordan vi kan oppnå sann kunnskap, og læren om hvordan man skiller mellom sikker og mindre sikker kunnskap. Jo mer sikker kunnskap, jo høyere epistemisk status kan kunnskapen sies å ha. Den rådende konseptualiseringen av psykoterapien som fundert på et solid kvantitativt kunnskapsgrunnlag kan ses som uredelig fordi dens epistemiske status fremstilles som høyere enn den i realiteten er. Psykoterapiens kunnskapsgrunnlag er bredere og har lavere epistemisk status enn den nåværende diskursen tilsier. Først og fremst fordi den kompetansen som kreves for å praktisere god psykoterapi, i større grad hviler på førvitenskapelig og dermed ikke-kvantifiserbar og ikke-standardiserbar kunnskap.
Det er i det hele problemfylt å fundere psykoterapiens kunnskapsgrunnlag i hovedsak på vitenskap, enten den er kvantitativ eller kvalitativ. Dette er det flere grunner til, og her vil jeg nevne de mest sentrale.
All psykoterapeutisk praksis er betinget av en form for moralsk kunnskap om det gode liv (Berg, 2017; Joranger, 2019; Madsen, 2017; Oddli & Kjøs, 2009). Dette er en type etisk kompetanse som vanskelig lar seg systematisere.
Vitenskapelig evidens er i hovedsak fundert på generelle tendenser i grupper av mennesker, mens psykoterapi er et møte med unike, individuelle subjekter (Smedslund, 2021). Å anta at kunnskap om grupper uten videre gjelder for et enkeltsubjekt, er ikke rimelig.
Hverken kvantitativ eller kvalitativ vitenskap er, i motsetning til å avdekke mening, særlig godt egnet for å skape mening i tilværelsen, noe psykoterapien i sin essens handler om (Kolstad & Kogstad, 2019).
Vitenskapen er ikke best egnet til å gi presis kunnskap om subjektive opplevelser og fortolkninger av mentale ikke-objektifiserbare, ikkefysiske fenomener i et menneskesinn (Radden & Sadler, 2009). For eksempel: Vi kan ikke
direkte observere hvordan en pasient fortolker relasjonen til terapeuten i lys av relasjonen til partneren.
Med andre ord er ikke vitenskapelig fundert kunnskap særlig godt skodd for å være psykoterapiens mest sentrale kunnskapsgrunnlag. At kunnskapen i tillegg primært funderes på kvantitativ vitenskapelig metode, gjør vondt verre. Å fortsette å bygge «psykoterapihuset» på et hovedsakelig kvantitativt vitenskapelig grunnlag blir som å bygge huset på epistemisk sandgrunn. Jeg mener derfor at psykoterapifaget nærmest er i en epistemologisk krise.
DEN SCIENTISTISKE DISKURS
Den dominerende konseptualiseringen av psykoterapiens kunnskapsgrunnlag forsøker i realiteten å vitenskapeliggjøre en rekke førvitenskapelige størrelser og strekker seg dermed utover vitenskapens mandat. Dette kaller man scientisme. Den rådende epistemiske diskursen for psykoterapi kan således sies å være scientistisk. Den scientistiske diskursen impliserer en terapiteknisk tilnærming til behandling som vektlegger ferdighetstrening, feedbacksløyfer, operasjonalisering av vitenskapelig kunnskap og manualbasert terapikompetanse (se f.eks. Kennair (2009) eller Walderhaug (2021) for to rasjonaler for en slik forståelse av psykoterapi). Dette samsvarer med den formen for mekanistisk praksis som filosofen Aristoteles omtaler som techne (Hursthouse, 1999).
FRONESIS FORAN TECHNE
For at psykoterapi skal få fastere epistemisk grunn under føttene, bør psykoterapien heller springe ut av en filosofisk-fenomenologisk epistemisk forståelse, der kunnskapsgrunnlaget i større grad funderes på filosof
Gå til medietI den rådende diskursen blir psykoterapi forstått som en praksis med et solid kvantitativt vitenskapelig kunnskapsgrunnlag (American Psychological Association [APA], 2005/2007). En slik forståelse er problematisk. Kvantitativ vitenskap skiller seg fra kvalitativ vitenskap ved at førstnevnte søker å gjøre fenomener forståelige gjennom å kvantifisere dem, det vil si å gjøre dem målbare, heller enn å gjøre fenomener forståelige gjennom for eksempel å se på meningen fenomenene tilskrives. Å fundere psykoterapien på et overveiende kvantitativt vitenskapelig grunnlag er også epistemisk uredelig. Epistemologi er læren om hvordan vi kan oppnå sann kunnskap, og læren om hvordan man skiller mellom sikker og mindre sikker kunnskap. Jo mer sikker kunnskap, jo høyere epistemisk status kan kunnskapen sies å ha. Den rådende konseptualiseringen av psykoterapien som fundert på et solid kvantitativt kunnskapsgrunnlag kan ses som uredelig fordi dens epistemiske status fremstilles som høyere enn den i realiteten er. Psykoterapiens kunnskapsgrunnlag er bredere og har lavere epistemisk status enn den nåværende diskursen tilsier. Først og fremst fordi den kompetansen som kreves for å praktisere god psykoterapi, i større grad hviler på førvitenskapelig og dermed ikke-kvantifiserbar og ikke-standardiserbar kunnskap.
Det er i det hele problemfylt å fundere psykoterapiens kunnskapsgrunnlag i hovedsak på vitenskap, enten den er kvantitativ eller kvalitativ. Dette er det flere grunner til, og her vil jeg nevne de mest sentrale.
All psykoterapeutisk praksis er betinget av en form for moralsk kunnskap om det gode liv (Berg, 2017; Joranger, 2019; Madsen, 2017; Oddli & Kjøs, 2009). Dette er en type etisk kompetanse som vanskelig lar seg systematisere.
Vitenskapelig evidens er i hovedsak fundert på generelle tendenser i grupper av mennesker, mens psykoterapi er et møte med unike, individuelle subjekter (Smedslund, 2021). Å anta at kunnskap om grupper uten videre gjelder for et enkeltsubjekt, er ikke rimelig.
Hverken kvantitativ eller kvalitativ vitenskap er, i motsetning til å avdekke mening, særlig godt egnet for å skape mening i tilværelsen, noe psykoterapien i sin essens handler om (Kolstad & Kogstad, 2019).
Vitenskapen er ikke best egnet til å gi presis kunnskap om subjektive opplevelser og fortolkninger av mentale ikke-objektifiserbare, ikkefysiske fenomener i et menneskesinn (Radden & Sadler, 2009). For eksempel: Vi kan ikke
direkte observere hvordan en pasient fortolker relasjonen til terapeuten i lys av relasjonen til partneren.
Med andre ord er ikke vitenskapelig fundert kunnskap særlig godt skodd for å være psykoterapiens mest sentrale kunnskapsgrunnlag. At kunnskapen i tillegg primært funderes på kvantitativ vitenskapelig metode, gjør vondt verre. Å fortsette å bygge «psykoterapihuset» på et hovedsakelig kvantitativt vitenskapelig grunnlag blir som å bygge huset på epistemisk sandgrunn. Jeg mener derfor at psykoterapifaget nærmest er i en epistemologisk krise.
DEN SCIENTISTISKE DISKURS
Den dominerende konseptualiseringen av psykoterapiens kunnskapsgrunnlag forsøker i realiteten å vitenskapeliggjøre en rekke førvitenskapelige størrelser og strekker seg dermed utover vitenskapens mandat. Dette kaller man scientisme. Den rådende epistemiske diskursen for psykoterapi kan således sies å være scientistisk. Den scientistiske diskursen impliserer en terapiteknisk tilnærming til behandling som vektlegger ferdighetstrening, feedbacksløyfer, operasjonalisering av vitenskapelig kunnskap og manualbasert terapikompetanse (se f.eks. Kennair (2009) eller Walderhaug (2021) for to rasjonaler for en slik forståelse av psykoterapi). Dette samsvarer med den formen for mekanistisk praksis som filosofen Aristoteles omtaler som techne (Hursthouse, 1999).
FRONESIS FORAN TECHNE
For at psykoterapi skal få fastere epistemisk grunn under føttene, bør psykoterapien heller springe ut av en filosofisk-fenomenologisk epistemisk forståelse, der kunnskapsgrunnlaget i større grad funderes på filosof
