«Det finnes ikke dumme spørsmål...», er mantraet vi prenter inn i barn og unge. Etterfulgt av «...bare dumme svar». Slik er det selvsagt ikke. Det finnes mange dumme spørsmål. Ekstremt mange. Men i journalistikken handler det gjerne mer om at man ikke skal være redd for å stille de dumme spørsmålene. Ofte er det dem som gir de interessante svarene.
Men noen er dumme...
Noen spørsmål er imidlertid bare dumme. Holder vi oss i journalistikkens verden er det ikke til å komme ifra at mange dumme spørsmål blir stilt på pressekonferanser. Vi skal derfor være glade for at ikke alle sendes direkte, slik Northug-pressekonferansen ble.
Noen ganger er spørsmålene dumme fordi journalisten ikke er godt nok forberedt. Andre ganger blir de dumme fordi journalisten er så opptatt av sitt eget spørsmål at vedkommende glemmer å høre etter hva som er blitt sagt tidligere. Jeg har selv vært der. Men noen spørsmål er også dumme fordi den som spør ikke er redd for å stille et dumt spørsmål.
Var Trønder-Avisas spørsmål et dumt spørsmål? Det var i hvert fall et spørsmål flere av oss lurte på. Ikke minst hvis man er opptatt av hvordan det er å stå i medienes søkelys. Selvforskyldt eller ikke. Kanskje var det også et spørsmål det var nødvendig å stille?
Det jeg har klart å finne av eksperter som har uttalt seg om dette tidligere, sier at man ikke skal være så redd for å spørre om noen har selvmordstanker. Dette er ikke et spørsmål som i seg selv øker risikoen for at noen skal forsøke å ta sitt eget liv.
Hvem spør?
Kanskje handler det mer om at enkelte synes at spørsmålet i seg selv er upassende. Men da bør man også ha i bakhodet hvem det er som spør. I denne saken var det Trønder-Avisa, lokalavisen - eller i hvert fall den tidligere lokalavisen - til Northug.
Det er en forskjell her. Å få samme spørsmål fra et riksmedium kan fremstå som mye mer påtrengende. Styrkeforholdet mellom intervjuer og intervjuobjekt kan oppleves annerledes hvis VG, TV 2 eller NRK er dem som spør. Presseetikken skal selvsagt være lik for alle, men samme spørsmål kan oppleves ganske så annerledes basert på hvem som stiller det. Det er også stor forskjell på om man har en relasjon til journalisten som stiller spørsmålet eller ikke.
Men så er det dette med tid og sted. Tar vi utgangspunkt i enkelte reaksjoner, ikke minst på Twitter, kan man få inntrykk av at akkurat dette spørsmålet var et absolutt bunnivå for norsk journalistikk. Senterparti-politiker Geir Pollestad skrev at dette var pressen på sitt verste. Han er ikke alene om det.
Andre trekker fram: Hvordan skulle journalisten reagert hvis svaret fra Northug hadde vært «ja»?
Tid og sted
For å ta det første først: Problemet slik jeg ser det var ikke spørsmålet, men hvor og når det ble stilt. I en en-til-en-setting vil jeg mene at dette er et spørsmål man kan stille. En direktesendt pressekonferanse som store deler av Norges befolkning følger en fredag formiddag, var nok verken riktig tid eller sted.
Noe også Trønder-Avisa har beklaget.
Men selvmord og selvmordstanker må ikke være så tabu at det ikke er lov å vurdere spørsmålet. Ikke minst når vi vet at mennesker under sterkt press kan få denne typen tanker, og at bruk av rusmidler kan forsterke dette.
Til den siste delen av kritikken: Hvis svaret til Northug hadde vært ja, kunne kanskje oppfølgingsspørsmålet vært: «Har du noen som hjelper deg med å takle dette?».
Selv om svaret denne gangen var nei, er dette likevel et spørsmål som man i hvert fall internt i redaksjonene bør stille når medietrykket blir så massivt. Noe jeg også vet at flere redaksjoner har gjort.
Image-text:
Petter Northug på fredagens pressekonferanse. Enkelte spørsmål fikk mer oppmerksomhet enn andre.
Foto: Ned Alley / NTB scanpix
