Så langt er alle enige. Men hva skal vi gjøre med det? Det var blant temaene som ble tatt opp på konferansen Chaplaincy på norsk i Oslo på tirsdag.
Motsetningene følger flere spor, og her er noen av dem:
Bør sykehusene, fengslene og Forsvaret ansette samtalepartnere fra andre religioner og livssyn, eller løses det best pr. i dag med bare å ha prester ansatt og så ha en liste over samtalepartnere fra andre religioner/livssyn som kan tilkalles ved behov?
Skal slike nyansettelser erstatte tidligere prestestillinger, eller komme i tillegg?
Skal de ansatte samtalepartnerne (prester og andre) ha en klar tilknytning til tros- og livssynssamfunnet de er en del av, eller skal de først og fremst betraktes som ansatte ved den offentlige institusjonen?
Bør den offentlige samtaletjenesten være sekulær som hovedregel, med en ordning der samtalepartnere med definert tros- og livssynstilknytning kan tilkalles ved behov?
Vil ikke ansette andre fordi det ikke er etterspørsel
Når det gjelder det første punktet, har sykehusprestene i Oslo en litt annen tilnærming enn sine kolleger i Trondheim og Bergen.
I Oslo har sykehusprestene så langt holdt fast på at det bare skal være prester som er tilsatt på heltid, mens representanter for andre tros- og livssyn kan tilkalles ved behov.
Og her har det ikke vært så mye etterspørsel, skal vi tro sykehusprest i Oslo, Jan Gaute Sirevåg. Han innledet under tirsdagens konferanse med at det må være pasientenes behov som styrer tilbudet av samtalepartnere. Og siden etterspørselen etter andre religioner og livssyn fra dag
