På mange områder har det vist seg å gå bedre enn fryktet. For sosialantropologene har forordningen derimot åpnet opp en Pandoras eske av problemer som har ligget og ulmet lenge. Det kommer fram i Norsk Antropologisk Tidsskrifts temanummer om forskningsetikk.
- I kanskje 15-20 år har det vært en bekymringsfull utvikling for den kvalitative samfunnsforskningen, der sosialantropologien står sentralt. Denne utviklingen er i hovedsak knyttet til personvernproblematikk, sier professor Halvard Vike til Magasinet Forskningsetikk.
Opplever en tilstramming
Vike har tidligere jobbet på Sosialantropologisk Institutt ved Universitetet i Oslo (UiO). Nå er han ansatt på Universitetet i Sørøst-Norge og på Telemarksforsking.
Sammen med professor emerita Elisabeth L'orange Fürst ved Sosialantropologisk institutt ved UiO, har han vært redaktør for temanummeret. De har også skrevet tidsskriftets innledningsartikkel. Deres erfaring er at personopplysningsspørsmålet er i ferd med å bli selve hovedtemaet i forskningsetikken - og at GDPR-definisjonen av personvern er førende.
- Vår faglige metodikk kan synes å stå på spill. Vi opplever en tilstramming og økende skjematenking med sjekklister som tvinger oss til å krysse av for «ja» eller «nei», der vi ser behov for nyanser. Ofte er spørsmålene ikke relevante for antropologisk feltarbeid, sier Fürst.
Uforutsigbart feltarbeid
Forhåndsgodkjenning av forskningsprotokoll, anonymisering, og detaljerte samtykkeskjema som definerer tema og spørsmål. Slike krav skaper store og unødvendige hindre for forskere som skal utføre feltarbeid eller deltagende observasjon. I verste fall innskrenker det forskningens frihet og uavhengighet. Det er ett av hovedbudskapene til bidragsyte
