Arkitektur N
01.09.2017
Den nye hulekopien og besøkssenteret i Lascaux er tenkt som en sammenhengende opplevelse, en reise der de besøkende ledes inn i mørket, tilbake i tid og rom, og ut i dagen igjen. Raja Moussaoui tok turen til Montignac, og reisen gjennom hulene i Lascaux IV.
Lascaux-grottene, hvor prehistoriske mennesker malte og graverte inn usedvanlig sofistikerte kunstverk for ca. 20 000 år siden, har vært stengt for publikum i et halvt århundre. Etter at grottene ble oppdaget ved en tilfeldighet i 1940, ble de øyeblikkelig gjenstand for stor fascinasjon. Hver dag strømmet det i gjennomsnitt 1200 besøkende til dette rolige landbruksområdet i det sørvestlige Frankrike.
I løpet av de første to tiårene innså forskerne at de dyrebare kunstverkene var svært sårbare overfor varmen, fuktigheten og karbondioksidet som de besøkende førte med seg. Myndighetene stengte grottene for publikum i 1963, og ga begrenset adgang for forskere og bevaringseksperter. I dag og i overskuelig fremtid vil disse verdifulle skattene forbli begravet dypt inne i en trebevokst åsside.
Nå, mer enn 50 år senere, er Lascaux IV: The International Centre for Cave Art åpnet. Senteret ligger ved bunnen av åssiden; en bred masse av betong og glass som skjærer seg inn i og stikker ut av skråningen. I hver ende av konstruksjonen skråner betongtaket ned mot bakken og bøyer seg innover, som to armer som strekker seg ut for å ønske de besøkende velkommen. En sammenhengende glassfasade reflekterer de grønne trærne og de bølgende åsene i den frodige Dordogne-regionen.
Skjult inne i denne konstruksjonen ligger en fullstendig kopi av de originale Lascaux-grottene, sammen med en rekke utstillingsrom som formidler historien om og betydningen av de sjeldne paleolittiske kunstverkene. Lascaux IV er de lokale myndighetenes tredje forsøk på å gjenskape opplevelsen av de originale hulemaleriene, som har blitt omtalt som "forhistoriens Sixtinske kapell". Den første delvise kopien, Lascaux II, åpnet i 1983 og var bygd inn i den samme åssiden, hvor den fremdeles finnes. Den andre, Lascaux III, er en omreisende utstilling som for tiden befinner seg i Japan.
Overganger
Lascaux IV er mer ambisiøst enn sine forgjengere i skala, innhold og utforming. Sett fra utsiden står byggets kantete, asymmetriske form i kontrast til jordene, parkeringsplassen og de lave husrekkene midt imot. På denne varme julidagen strømmer de besøkende til langs gangstiene forbi to grunne vannbasseng, på den åpne plassen foran bygningen.
Sett på nært hold er
Gå til medietI løpet av de første to tiårene innså forskerne at de dyrebare kunstverkene var svært sårbare overfor varmen, fuktigheten og karbondioksidet som de besøkende førte med seg. Myndighetene stengte grottene for publikum i 1963, og ga begrenset adgang for forskere og bevaringseksperter. I dag og i overskuelig fremtid vil disse verdifulle skattene forbli begravet dypt inne i en trebevokst åsside.
Nå, mer enn 50 år senere, er Lascaux IV: The International Centre for Cave Art åpnet. Senteret ligger ved bunnen av åssiden; en bred masse av betong og glass som skjærer seg inn i og stikker ut av skråningen. I hver ende av konstruksjonen skråner betongtaket ned mot bakken og bøyer seg innover, som to armer som strekker seg ut for å ønske de besøkende velkommen. En sammenhengende glassfasade reflekterer de grønne trærne og de bølgende åsene i den frodige Dordogne-regionen.
Skjult inne i denne konstruksjonen ligger en fullstendig kopi av de originale Lascaux-grottene, sammen med en rekke utstillingsrom som formidler historien om og betydningen av de sjeldne paleolittiske kunstverkene. Lascaux IV er de lokale myndighetenes tredje forsøk på å gjenskape opplevelsen av de originale hulemaleriene, som har blitt omtalt som "forhistoriens Sixtinske kapell". Den første delvise kopien, Lascaux II, åpnet i 1983 og var bygd inn i den samme åssiden, hvor den fremdeles finnes. Den andre, Lascaux III, er en omreisende utstilling som for tiden befinner seg i Japan.
Overganger
Lascaux IV er mer ambisiøst enn sine forgjengere i skala, innhold og utforming. Sett fra utsiden står byggets kantete, asymmetriske form i kontrast til jordene, parkeringsplassen og de lave husrekkene midt imot. På denne varme julidagen strømmer de besøkende til langs gangstiene forbi to grunne vannbasseng, på den åpne plassen foran bygningen.
Sett på nært hold er
