Forskerforum
28.11.2016
Ben Goldacre har gjort det til en livsoppgave å angripe dårlig forskningspraksis. Nå setter han sin lit til Norge for å få alle funn på bordet.
- Det finnes en kreftsvulst i kjernen av bevisbasert medisin!
Ben Goldacre1 inntok talerstolen med et tydelig budskap under Extrastiftelsens2 forskningsseminar i oktober. Foran den selverklærte «nerdeevangelisten» satt en sal full av forskere og en nikkende HiOA-rektor Curt Rice, som en time tidligere hadde sikret seg en selfie på bakrommet sammen med Goldacre. Den engelske legen og forskningsskribenten var invitert som hovedtaler fordi han er en av initiativtakerne bak
Alltrials-kampanjen, som denne dagen skulle signeres av en rekke norske pasient- og forskningsorganisasjoner og nå bærer blant annet navnetrekkene til Rice og UiO-rektor Ole Petter Ottersen.
Kampanjen handler om det Goldacre beskriver som en kreftsvulst, men som kanskje like gjerne kunne karakteriseres som en mangelsykdom: publiseringsskjevhet. Ofte omtalt som «skuffesyndromet»: at forsøk som ikke viser ønskede resultater, eller ingen signifikante forskjeller i det hele tatt, vansmekter i skuffer eller digitale mapper uten å gjøres tilgjengelig for andre forskere gjennom publisering.
Som lege vet Goldacre at denne skjevheten kan få helt konkrete konsekvenser. Han skrev selv på et tidspunkt ut et antidepressiv ved navn Reboxetine til en pasient, basert på forsøkene han hadde funnet og lest. Senere kom det fram at produsenten hadde unnlatt å publisere de fleste forsøksresultatene. Sju forsøk var gjort der preparatet ble sammenlignet med en placebo. Det ene med positivt utfall ble publisert, de seks som viste dårligere-enn-placebo-effekt ble underslått. Og mens tre forsøk viste at medisinen fungerte like bra som konkurrentene, var det også gjort forsøk med tre ganger så mange pasienter som viste at Reboxetine hadde dårligere effekt. Goldacre følte seg lurt. Men, som han sa i samtale med Forskerforum på et rolig bakrom under forskningsseminaret, var ikke det viktigste at det hadde skjedd ham personlig.
- Poenget er at alle leger opplever dette hele tida. Den beste tilgjengelige dokumentasjonen viser at resultatene fra omtrent halvparten av alle forsøk, ikke blir publisert. Det betyr at hver doktor og hver pasient har vært nødt til å gjøre behandlingsvalg på grunnlag av skjev og ufullstendig informasjon. Og det er virkelig ikke ok. Medisin er vanskelig nok uten at vi må gjøre det med en arm bundet på ryggen. Når vi villedes om de relative fordelene ved ulike behandlinger, betyr det at pasienter får de nest beste, de andre, tredje eller fjerde beste medisinene i en klasse.
Ifølge Goldacre er årsakene både dårlig utført forskning, forskning som forsvinner, og skjev formidling av funn. I Reboxetine-tilfellet dukket de forsvunne forsøkene til slutt opp etter press fra det tyske kontrollinstituttet IQWiG3, men i mange tilfeller må man regne med at informasjonen aldri kommer til overflaten.
- H
Gå til medietBen Goldacre1 inntok talerstolen med et tydelig budskap under Extrastiftelsens2 forskningsseminar i oktober. Foran den selverklærte «nerdeevangelisten» satt en sal full av forskere og en nikkende HiOA-rektor Curt Rice, som en time tidligere hadde sikret seg en selfie på bakrommet sammen med Goldacre. Den engelske legen og forskningsskribenten var invitert som hovedtaler fordi han er en av initiativtakerne bak
Alltrials-kampanjen, som denne dagen skulle signeres av en rekke norske pasient- og forskningsorganisasjoner og nå bærer blant annet navnetrekkene til Rice og UiO-rektor Ole Petter Ottersen.
Kampanjen handler om det Goldacre beskriver som en kreftsvulst, men som kanskje like gjerne kunne karakteriseres som en mangelsykdom: publiseringsskjevhet. Ofte omtalt som «skuffesyndromet»: at forsøk som ikke viser ønskede resultater, eller ingen signifikante forskjeller i det hele tatt, vansmekter i skuffer eller digitale mapper uten å gjøres tilgjengelig for andre forskere gjennom publisering.
Som lege vet Goldacre at denne skjevheten kan få helt konkrete konsekvenser. Han skrev selv på et tidspunkt ut et antidepressiv ved navn Reboxetine til en pasient, basert på forsøkene han hadde funnet og lest. Senere kom det fram at produsenten hadde unnlatt å publisere de fleste forsøksresultatene. Sju forsøk var gjort der preparatet ble sammenlignet med en placebo. Det ene med positivt utfall ble publisert, de seks som viste dårligere-enn-placebo-effekt ble underslått. Og mens tre forsøk viste at medisinen fungerte like bra som konkurrentene, var det også gjort forsøk med tre ganger så mange pasienter som viste at Reboxetine hadde dårligere effekt. Goldacre følte seg lurt. Men, som han sa i samtale med Forskerforum på et rolig bakrom under forskningsseminaret, var ikke det viktigste at det hadde skjedd ham personlig.
- Poenget er at alle leger opplever dette hele tida. Den beste tilgjengelige dokumentasjonen viser at resultatene fra omtrent halvparten av alle forsøk, ikke blir publisert. Det betyr at hver doktor og hver pasient har vært nødt til å gjøre behandlingsvalg på grunnlag av skjev og ufullstendig informasjon. Og det er virkelig ikke ok. Medisin er vanskelig nok uten at vi må gjøre det med en arm bundet på ryggen. Når vi villedes om de relative fordelene ved ulike behandlinger, betyr det at pasienter får de nest beste, de andre, tredje eller fjerde beste medisinene i en klasse.
Ifølge Goldacre er årsakene både dårlig utført forskning, forskning som forsvinner, og skjev formidling av funn. I Reboxetine-tilfellet dukket de forsvunne forsøkene til slutt opp etter press fra det tyske kontrollinstituttet IQWiG3, men i mange tilfeller må man regne med at informasjonen aldri kommer til overflaten.
- H
