Av: Stian Pedersen, pedagogisk leder i Trollskogen barnehage 11.04.2016 Stian Pedersen er kronikkforfatter og pedagogisk leder i Trollskogen barnehage.
Jeg glemmer ikke den dagen. Solen glinset i det lille som var igjen av snø, samtidig som det var vått overalt. Det var vår. Humøret var på topp i hele barnegruppa vår. Plasking i sølepyttene var tillat, og det var det ingen av oss som klaget på. Dette var like etter lunsj. Det var det som var så merkelig nemlig, at bilen til mamma plutselig kom sigende inn på parkeringsplassen. Jeg ble stående ved porten og se etter henne. Hun kom liksom aldri ut av bilen, hun bare satt der. Jeg kunne se at hun beveget seg der inne. Som om hun ristet.
Da hun kom ut skjønte jeg med en gang at noe var galt. Det var ikke bare det at hun kom mye tidligere enn vanlig for å hente meg, det var noe mer. Hun hadde solbrillene på, men jeg kunne likevel se at begge kinnene var våte. Mamma, hvorfor gråter du? klynket jeg mens jeg selv kjente at redselen var i ferd med å bli veldig, veldig stor. Det er noe med det. Å ikke vite.
Mamma satte seg rolig ned på kne foran meg etter at hun var kommet inn porten. Det går bra, sa hun, samtidig som jeg visste
