Fagpressenytt

Myggstiften legger jeg øverst i lokket på ryggsekken. Armer og ansikt er smurt inn. Min franske turvenninne, Hélène Viart, og jeg har hjulpet hverandre på steder det er vanskelig å komme til. Nå stinker det DDT og andre giftstoffer av oss, men som forsikring mot søvnløse netter med kløe er det en grei pris å betale.
- Jeg tror mygg og knott er forklaringen på hvorfor det har tatt mange år å bestemme meg for en tur i Femundsmarka, sier jeg.
- Haha, ler Hélène.
- Og nå tenker du å utsette meg for det du har unngått?
- Tja, vi er vel sammen om dette, sier jeg og fester Bambus, min sju år gamle alaska husky, i beltet.
Himmelen er høy. Sola skinner, men lufta er bitende kald.

Stien fra Elgåa mot Svukuriset er lett å finne med røde merker på furuleggene. Vi går hver for oss fordypet i egne tanker. Femundsmarka. Jeg smatter på navnet, snur og vrenger på hva jeg vet om området som de siste årene har hatt et Monsen-stempel. Med tilgrensende verneområder på svensk side utgjør Femundsmarka nasjonalpark et av de største sammenhengende, intakte villmarksområdene i Sør-Skandinavia - og er spesielt attraktivt for menn med stang og kano, og for mennesker på jakt etter opplevelsen av å være isolert i flere dager sammenhengende. Men det er noe annet også, noe som er større. Jeg kjente det da vi passerte Sorken og så innover mot Gutulia nasjonalpark, og nå, mens vi vandrer inn i urtidens landskap. Her har kjemper strødd kampestein og tidens tann tæret på falne furuer og omskapt dem til grå, forvokste pinnedyr