Fri tanke
27.01.2017
Han var kanskje en halvstudert røver, men først og fremst var han innovativ og eksperimentell og ga Europa den store franske Encyklopedien, oppslagsverket som både formidlet og la grunnlaget for at opplysningstidens ideer fikk gjennomslag.
Om Voltaire aldri så mye var opplysningens stjerne, fremstår opplysningsfilosofene i ettertid som et tenkningens kollektiv. Det skyldes hovedsakelig at de fleste av dem leverte bidrag til Encyklopedien, det bindsterke leksikonet som er blitt kalt opplysningstidens fyrtårn. Og Encyklopedien er uløselig forbundet med Denis Diderot (1713-84), som var verkets redaktør i alle de tjue årene det tok å gjøre det ferdig.
I LIKHET MED den nitten år eldre Voltaire kom Diderot fra borgerklassen. Og som Voltaire var Diderot en allsidig begavelse. Ved siden av arbeidet med Encyklopedien skrev han dramaer og romaner i tillegg til filosofiske verker. Dessuten utmerket han seg som en anmelder av billedkunst, og var med på å gjøre estetikk til en egen filosofisk disiplin. På sine eldre dager henga han seg også til antropologiske betraktninger som medforfatter av verket Historien om de to India. Ikke ulikt renessansemennesket skulle opplysningsfilosofer interessere seg for alt, og helst utmerke seg på mange felter.
Sammen med Voltaire var Diderot den som best levde opp til et slikt ideal.
Men av legning og temperament var Voltaire og Diderot forskjellige. Mens Voltaire hegnet om fortidens klassisistiske idealer i sine dikt og dramaer, var Diderot eksperimentell og innovativ i sin forfattergjerning. Diderots dramaer var for eksempel en forløper til det borgerlige teater som senere kulminerte med Ibsens og Tsjekhovs dramaer, der karakterene er vanlige mennesker og ikke guder eller andre «større enn livet»-skikkelser fra antikkens mytologi.
Imidlertid delte Diderot Voltaires aversjon mot religiøs fanatisme og maktmisbruk - mot det Voltaire kalte «den infame». Også Diderot utga religionskritiske skrifter, og måtte i 1749 sågar sone en tre måneders fengselsstraff for dette. Like fullt klarte han å vinne øvrighetens gehør for sin store tanke om å lage et fransk leksikon som overgikk alt som fram til da var blitt produsert av oppslagsverk.
IDEEN FIKK HAN mens han oversatte et oppslagsverk fra engelsk. I England hadde denne genren stor suksess, men siden verkene var skrevet av én eller to forfattere, ble kunnskapsomfanget nødvendigvis begrenset. Engasjerte man i stedet et helt forfatterteam, ville den faglige bredden bli langt større. Ambisjonsnivået var intet mindre enn å samle all kjent kunnskap i ett eneste bokverk. Der også de ulike håndverk og teknologiske nyvinninger skulle med, rikt illustrert med egne plansjer. Tittelen Encyklopedien er avledet av det greske uttrykket enkuklios paideia, som betyr å samle kunnskap i ring. Selv kong Ludvig XV lot seg begeistre for prosjektet, og abonnementsvervingen gikk strykende. På det meste hadde verket 4225 abonnenter, noe som var et høyt tall på den tiden - særlig med tanke på at et abonnement kostet like mye som en vanlig arbeiders årslønn.
Siden Diderot var en halvstudert røver uten noen solid akademisk bakgrunn, ble matematikeren Jean le Rond d'Alembert gjort til medredakt
Gå til medietI LIKHET MED den nitten år eldre Voltaire kom Diderot fra borgerklassen. Og som Voltaire var Diderot en allsidig begavelse. Ved siden av arbeidet med Encyklopedien skrev han dramaer og romaner i tillegg til filosofiske verker. Dessuten utmerket han seg som en anmelder av billedkunst, og var med på å gjøre estetikk til en egen filosofisk disiplin. På sine eldre dager henga han seg også til antropologiske betraktninger som medforfatter av verket Historien om de to India. Ikke ulikt renessansemennesket skulle opplysningsfilosofer interessere seg for alt, og helst utmerke seg på mange felter.
Sammen med Voltaire var Diderot den som best levde opp til et slikt ideal.
Men av legning og temperament var Voltaire og Diderot forskjellige. Mens Voltaire hegnet om fortidens klassisistiske idealer i sine dikt og dramaer, var Diderot eksperimentell og innovativ i sin forfattergjerning. Diderots dramaer var for eksempel en forløper til det borgerlige teater som senere kulminerte med Ibsens og Tsjekhovs dramaer, der karakterene er vanlige mennesker og ikke guder eller andre «større enn livet»-skikkelser fra antikkens mytologi.
Imidlertid delte Diderot Voltaires aversjon mot religiøs fanatisme og maktmisbruk - mot det Voltaire kalte «den infame». Også Diderot utga religionskritiske skrifter, og måtte i 1749 sågar sone en tre måneders fengselsstraff for dette. Like fullt klarte han å vinne øvrighetens gehør for sin store tanke om å lage et fransk leksikon som overgikk alt som fram til da var blitt produsert av oppslagsverk.
IDEEN FIKK HAN mens han oversatte et oppslagsverk fra engelsk. I England hadde denne genren stor suksess, men siden verkene var skrevet av én eller to forfattere, ble kunnskapsomfanget nødvendigvis begrenset. Engasjerte man i stedet et helt forfatterteam, ville den faglige bredden bli langt større. Ambisjonsnivået var intet mindre enn å samle all kjent kunnskap i ett eneste bokverk. Der også de ulike håndverk og teknologiske nyvinninger skulle med, rikt illustrert med egne plansjer. Tittelen Encyklopedien er avledet av det greske uttrykket enkuklios paideia, som betyr å samle kunnskap i ring. Selv kong Ludvig XV lot seg begeistre for prosjektet, og abonnementsvervingen gikk strykende. På det meste hadde verket 4225 abonnenter, noe som var et høyt tall på den tiden - særlig med tanke på at et abonnement kostet like mye som en vanlig arbeiders årslønn.
Siden Diderot var en halvstudert røver uten noen solid akademisk bakgrunn, ble matematikeren Jean le Rond d'Alembert gjort til medredakt
