Handikapnytt
09.06.2016
Mange ganger har «Bente» opplevd å bli lagt hardt i bakken av dem som er satt til å gi henne omsorg og trygghet. I Norge er tvang og maktbruk mot utviklingshemmede ute av kontroll, advarer organisasjoner og forskere.
For «Anne» og datteren «Bente» har gjentakende bruk av tvang ført til frustrasjoner, fortvilelse og sinne. Makt og tvang har det vært altfor mye av, slår Anne fast.
Bente er utviklingshemmet etter en skade i forbindelse med fødselen. Siden hun ble voksen, har hun bodd i ulike boliger i kommunen. Når Handikapnytt møter henne, er hun på besøk hos moren. Både mor og datter er opprørte. I dette intervjuet har Handikapnytt valgt å anonymisere. Bente og Anne er ikke deres virkelige navn.
- Jeg er sint. Jeg vil ordne opp selv. Jeg vil bestemme selv, sier Bente.
Hun forteller om en hendelse som skjedde for ikke lenge siden. Hun hadde bestemt seg for å trosse forbudet mot å bevege seg ut alene og tok bussen til byen.
- Da de ansatte oppdaget at jeg var borte, la de av gårde etter meg. Tre stykker i bil. Etter en stund fant de meg utenfor blokka til mor, forteller Bente.
Hun ble lagt i bakken av tre menn og slept inn i bilen. Dette var ikke første gang det skjedde, og Bente blir alltid veldig lei seg.
- Nå vil jeg ikke snakke mer om dette, sier Bente bestemt.
Mor fortsetter: - Jeg mener episoden kunne vært løst på en fredelig og rolig måte. De kunne latt henne komme opp hit først, og deretter fått henne til å bli med frivillig.
Nedverdigende
Det har vært mange liknende hendelser. En gang hun ble lagt i bakken, ble hun kliss våt fra nakken og ned.
- Det er nedverdigende behandling. Bente blir sint og fortvilet. Etterpå vil hun helst glemme alt sammen.
En annen gang skulle Anne følge datteren til legen. De satt på venterommet da personalet fra boligen kom.
- Da begynte hun å hylskirke. Jeg spurte henne hvorfor. De har vært stygge med meg, svarte hun. Inne hos legen fikk jeg se at hun var blodig og blå over hele baken og nedover lårene. Både legen og jeg ble sjokkerte.
For om lag to år siden var Bente på en liten ferietur sammen med personalet i boligen hun på den tiden bodde i.
- Jeg gikk innom leiligheten hennes for å rydde litt. Da var alt hun eide fjernet. Det var bestemt at hun skulle flytte. Ingen av oss var informert, forteller Anne.
Da Bente kom tilbake fra ferieturen, ble hun plassert i en liten kjellerleilighet i en annen bydel, med ansatte hun ikke kjente fra før.
- Det var et helvete. Hun nektet å spise, og to stykker sto over henne og truet i henne maten.
Fotfulgt og lagt klokka 22
Det ble kort tid etter fattet tvangsvedtak etter kapittel 9 i Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Formålet med reglene i kapittelet er å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade, og at bruk av tvang og makt skal forebygges og begrenses.
- Hun får ikke lov til å bevege seg fritt utenfor huset. Dersom hun vil ut for å lufte seg, blir hun fotfulgt av minst to ansatte. Når klokken var 22 måtte hun inn på rommet sitt for å legge seg, selv om hun var midt i et spennende tv program.
Den enkle løsningen
Bente er en av mange som opplever seg krenket fordi det altfor ofte blir brukt tvang og makt. I noen boliger for mennesker med utviklingshemning er dette hverdagslig. Dette har rettssosiolog Elisabeth Mork Fjeldvær sett nærmere på i avhandlingen «Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede: Når loven og virkeligheten møtes».
- Bruk av tvang er svært inngripende, og står sterkt imot tanker om individets selvbestemmelsesrett, integritet og grunnleggende frihet og rettigheter. Å tvinge noen til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort er forbudt etter straffeloven § 222. Men innen helse- og omsorgssektoren er det lover som åpner for å bruke tvang, sier Fjeldvær.
Hovedintensjonene med lovverket er å hindre utviklingshemmede å skade seg selv eller andre og å forebygge og begrense bruken av tvang og makt.
- De siste årene har den registrerte bruken av tvang økt. Men om den faktiske bruken har økt er usikkert. Jeg har et klart inntrykk av at det er mye tvang som ikke registreres. Enten fordi det er for tungvint eller fordi personalet ikke er klar over at det skal registreres. I mange kommuner er det stram økonomi, og personalet er presset på tid. Det handler om å få arbeidsoppgavene fort gjort. Da kan tvang og makt bli den enkle løsningen. Å insistere, overtale og motivere tar lenger tid.
Hun mener årsakene kan være det store antallet ufaglærte, generell dårlig kjennskap til regelverket og kulturen på arbeidsplassene.
Krav på verdig behandling
Rettssosiologen har et spesielt engasjement for dem som faller utenfor. Hun har bak seg syv år som miljøterapeut i flere boliger for utviklingshemmede og har sett alle varianter av tvang og makt: tvang hun mener var unødvendig, tvang som var nødvendig, men som ikke ble registrert, og tvangstiltak der tvang ble praktisert ut over selve vedtaket.
- Alle har krav på å bli verdig behandlet, men i praksis er det ikke alltid slik, sier Fjeldvær.
Kulturen er avgjørende
Den viktigste beskyttelsen mot krenkende behandling og overgrep ligger i omsorgsmiljøenes verdier og holdninger. Holdningsendring og økt bevissthet rundt tvang og makt blant personalet er også en av lovverkets
Gå til medietBente er utviklingshemmet etter en skade i forbindelse med fødselen. Siden hun ble voksen, har hun bodd i ulike boliger i kommunen. Når Handikapnytt møter henne, er hun på besøk hos moren. Både mor og datter er opprørte. I dette intervjuet har Handikapnytt valgt å anonymisere. Bente og Anne er ikke deres virkelige navn.
- Jeg er sint. Jeg vil ordne opp selv. Jeg vil bestemme selv, sier Bente.
Hun forteller om en hendelse som skjedde for ikke lenge siden. Hun hadde bestemt seg for å trosse forbudet mot å bevege seg ut alene og tok bussen til byen.
- Da de ansatte oppdaget at jeg var borte, la de av gårde etter meg. Tre stykker i bil. Etter en stund fant de meg utenfor blokka til mor, forteller Bente.
Hun ble lagt i bakken av tre menn og slept inn i bilen. Dette var ikke første gang det skjedde, og Bente blir alltid veldig lei seg.
- Nå vil jeg ikke snakke mer om dette, sier Bente bestemt.
Mor fortsetter: - Jeg mener episoden kunne vært løst på en fredelig og rolig måte. De kunne latt henne komme opp hit først, og deretter fått henne til å bli med frivillig.
Nedverdigende
Det har vært mange liknende hendelser. En gang hun ble lagt i bakken, ble hun kliss våt fra nakken og ned.
- Det er nedverdigende behandling. Bente blir sint og fortvilet. Etterpå vil hun helst glemme alt sammen.
En annen gang skulle Anne følge datteren til legen. De satt på venterommet da personalet fra boligen kom.
- Da begynte hun å hylskirke. Jeg spurte henne hvorfor. De har vært stygge med meg, svarte hun. Inne hos legen fikk jeg se at hun var blodig og blå over hele baken og nedover lårene. Både legen og jeg ble sjokkerte.
For om lag to år siden var Bente på en liten ferietur sammen med personalet i boligen hun på den tiden bodde i.
- Jeg gikk innom leiligheten hennes for å rydde litt. Da var alt hun eide fjernet. Det var bestemt at hun skulle flytte. Ingen av oss var informert, forteller Anne.
Da Bente kom tilbake fra ferieturen, ble hun plassert i en liten kjellerleilighet i en annen bydel, med ansatte hun ikke kjente fra før.
- Det var et helvete. Hun nektet å spise, og to stykker sto over henne og truet i henne maten.
Fotfulgt og lagt klokka 22
Det ble kort tid etter fattet tvangsvedtak etter kapittel 9 i Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Formålet med reglene i kapittelet er å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade, og at bruk av tvang og makt skal forebygges og begrenses.
- Hun får ikke lov til å bevege seg fritt utenfor huset. Dersom hun vil ut for å lufte seg, blir hun fotfulgt av minst to ansatte. Når klokken var 22 måtte hun inn på rommet sitt for å legge seg, selv om hun var midt i et spennende tv program.
Den enkle løsningen
Bente er en av mange som opplever seg krenket fordi det altfor ofte blir brukt tvang og makt. I noen boliger for mennesker med utviklingshemning er dette hverdagslig. Dette har rettssosiolog Elisabeth Mork Fjeldvær sett nærmere på i avhandlingen «Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede: Når loven og virkeligheten møtes».
- Bruk av tvang er svært inngripende, og står sterkt imot tanker om individets selvbestemmelsesrett, integritet og grunnleggende frihet og rettigheter. Å tvinge noen til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort er forbudt etter straffeloven § 222. Men innen helse- og omsorgssektoren er det lover som åpner for å bruke tvang, sier Fjeldvær.
Hovedintensjonene med lovverket er å hindre utviklingshemmede å skade seg selv eller andre og å forebygge og begrense bruken av tvang og makt.
- De siste årene har den registrerte bruken av tvang økt. Men om den faktiske bruken har økt er usikkert. Jeg har et klart inntrykk av at det er mye tvang som ikke registreres. Enten fordi det er for tungvint eller fordi personalet ikke er klar over at det skal registreres. I mange kommuner er det stram økonomi, og personalet er presset på tid. Det handler om å få arbeidsoppgavene fort gjort. Da kan tvang og makt bli den enkle løsningen. Å insistere, overtale og motivere tar lenger tid.
Hun mener årsakene kan være det store antallet ufaglærte, generell dårlig kjennskap til regelverket og kulturen på arbeidsplassene.
Krav på verdig behandling
Rettssosiologen har et spesielt engasjement for dem som faller utenfor. Hun har bak seg syv år som miljøterapeut i flere boliger for utviklingshemmede og har sett alle varianter av tvang og makt: tvang hun mener var unødvendig, tvang som var nødvendig, men som ikke ble registrert, og tvangstiltak der tvang ble praktisert ut over selve vedtaket.
- Alle har krav på å bli verdig behandlet, men i praksis er det ikke alltid slik, sier Fjeldvær.
Kulturen er avgjørende
Den viktigste beskyttelsen mot krenkende behandling og overgrep ligger i omsorgsmiljøenes verdier og holdninger. Holdningsendring og økt bevissthet rundt tvang og makt blant personalet er også en av lovverkets
