Stadig vekk leser vi om hvor viktig omsorg i barnehagen er. Det står oppført i barnehagelov og rammeplan og skal være grunnfundamentet vårt.
I samfunnsmandatet kommer det tydelig frem hva pedagogens helhetlige syn på barn skal være, og omsorg er et av disse fire kjernebegrepene. Jeg vil si litt om hvorfor omsorgsrelasjonen mellom barnehageansatte og barnet er så viktig, og vil spesielt fokusere på toddlerne.
Hva forventes av barnehageansatte i de første møtene med de minste barna? Når taleferdigheter mangler og den eneste muligheten for kommunikasjon er kroppsspråk, hvordan kan vi som gode omsorgspersoner skape trygge rammer rundt dette i samspill med barna?
Et barn som starter i barnehagen i en alder av ett år vil være avhengig av å bli møtt av voksne som ser barnets helhetlige uttrykksmåte. En voksen som kan være i stand til å lese bevegelsene og lytte til lydene. Vi kan bli en viktig del av primærsosialiseringen til barnet. Moen (2012) sier at primærsosialiseringen foregår i samspill med mennesker som barnet er nært knyttet til, og i denne sammenheng er familien sentral.
Omsorg er mer enn det vi ser.
Som gode omsorgspersoner skal vi ikke bare være anerkjennende og tilstedeværende for det som er synlig for oss ved barnet. Det fysiske behovet barnet har er noe vi godt legger merke
