Fri tanke
25.01.2021
Då Christina Meyer (34) mista sambuaren sin brått og uventa, var det ein heilt ny samtalepartnar som skulle hjelpe henne aller mest.
Det var natta før nyttårsaftan 2014. Christina Meyer og sambuaren Anders hadde hatt ein koseleg samtale på senga før dei sovna, der dei snakka om alle planar og ønske for det nye året.
Men utpå natta vakna Christina, som då var 28 år, av ukjende lydar. Ho slo på lyset og såg med éin gong at noko var gale. Ho fekk ikkje kontakt med sambuaren, ringde etter ambulanse, vart instruert i hjarte-lunge-redning og gjorde som dei sa. Då ambulansepersonalet tok over sette ho seg med ryggen til, for å skåne seg sjølv.
Livet let seg ikkje redde. - Hjartet hans hadde slutta å slå. Vi fekk vite at det var dobbelt så stort som det skulle ha vore. Det hadde pumpa meir og meir over tid for å klare å få blod til kroppen. Kvifor det var slik, kunne ingen seie noko om, fortel Christina.
FYRvERKERI OG NOTATBOK
Ho vart køyrd i ambulanse til den lokale legevakta, der ho trudde at ho ville få krisehjelp. I staden hamna ho på eit pauserom der ho sat åleine og venta på dei andre pårørande. Manglande støtte desse første timane skulle gjere henne så sint at ho seinare fekk eit møte med legevakta for å fortelje historia si.
Men om kvelden dagen som følgde, etter at ho hadde vore tilbake til legevakta for å få innsovningstablettar, sat Christina i sofahjørnet heime hos far sin. Hjørnet var inntil eit vindauge der faren hadde drege ned persiennene.
På det store armlenet la ho ei notatbok som ho hadde fått
Gå til medietMen utpå natta vakna Christina, som då var 28 år, av ukjende lydar. Ho slo på lyset og såg med éin gong at noko var gale. Ho fekk ikkje kontakt med sambuaren, ringde etter ambulanse, vart instruert i hjarte-lunge-redning og gjorde som dei sa. Då ambulansepersonalet tok over sette ho seg med ryggen til, for å skåne seg sjølv.
Livet let seg ikkje redde. - Hjartet hans hadde slutta å slå. Vi fekk vite at det var dobbelt så stort som det skulle ha vore. Det hadde pumpa meir og meir over tid for å klare å få blod til kroppen. Kvifor det var slik, kunne ingen seie noko om, fortel Christina.
FYRvERKERI OG NOTATBOK
Ho vart køyrd i ambulanse til den lokale legevakta, der ho trudde at ho ville få krisehjelp. I staden hamna ho på eit pauserom der ho sat åleine og venta på dei andre pårørande. Manglande støtte desse første timane skulle gjere henne så sint at ho seinare fekk eit møte med legevakta for å fortelje historia si.
Men om kvelden dagen som følgde, etter at ho hadde vore tilbake til legevakta for å få innsovningstablettar, sat Christina i sofahjørnet heime hos far sin. Hjørnet var inntil eit vindauge der faren hadde drege ned persiennene.
På det store armlenet la ho ei notatbok som ho hadde fått
