Fagpressenytt

... Gjennom indirekte, utprøvende og ofte overraskende skildringer nærmer skjønnlitteraturen seg gapet mellom traumeerfaring og overlevelse og kan bidra til å belyse kompleksiteten i traumefeltet. Annie Ernaux' skildringer av narrativiseringsprosessen i romanen Sommeren 58 (2019) er her et utgangspunkt for refleksjoner over spørsmålet: Hvordan og under hvilke omstendigheter kan det være mulig å finne ord for erfaringer som verken er erkjent av personen det gjelder, eller snakket om tidligere? Gjennom nærlesning og i dialog med psykoanalytisk traumeteori diskuterer jeg hvordan vi kan forstå muligheten for å representere traumer symbolsk, og ulike former for språklig representasjon. Bevegelsen mellom en opplevelsesnær og en mer reflekterende modus drøftes som trekk ved Ernaux' narrativ som kan ha muliggjort en integrasjon av erfaringene i bevisstheten. Jeg diskuterer hvordan Ernaux' litterære prosjekt - ofte beskrevet som «å gjøre det personlige allment» - også kan forstås som en prosess rettet mot å konstituere en virkelighet som var blitt avskåret fra historien: rettet mot muligheten for å etablere et tilstedeværende ytre og derav mer autentisk indre vitne til hendelsene i nåtiden. Traumatiske erfaringer kan føre til at den rammede personen lever videre med et fravær eller fragmentering av minnet. Traumer virker overveldende på bevisstheten og gjør det vanskelig å finne ord. Ikke bare blir det vanskelig å dele erfaringene med andre, ordløsheten kan også prege personens indre dialog - traumet blir unevnelig overfor en selv (f.eks. Felman & Laub, 1992). Nevrobiologisk forskning og klinisk erfaring møtes i erkjennelsen av at den traumatiserte hukommelsen er annerledes enn annen hukommelse: Traumer kan forbli utilgjengelig for ord og tanker, og huskes hovedsakelig sanselig eller emosjonelt. En hovedutfordring i klinisk behandling av traumerelaterte tilstander er å finne forbindelser mellom ulike bevissthetsområder; mellom følelser, kropp og språk (Van der Kolk, 2020).1 I denne artikkelen vil jeg gjennom nærlesning av Sommeren 58 (Ernaux, 2019) og bidrag fra psykoanalytisk teori utforske muligheter for å representere traumatisk erfaring i språk. Når det at erfaringen ikke er representert synes å være et sentralt kjennetegn ved traumer - under hvilke betingelser og hvordan kan det allikevel være mulig å finne ord?
I Sommeren 58 av Annie Ernaux artikuleres nettopp muligheten for å benevne det unevnelige både som tekstens utgangspunkt og intensjon. I likhet med Ernaux' tidligere utgivelser er Sommeren 58 (Mémoire de fille)2 fra 2016 en selvbiografisk roman. Gjennom en rekke narratologiske grep bringer forfatteren seg selv tilbake til minnene om sin første sommer hjemmefra - sommeren da hun arbeidet «i feriekolonien i S i Orne» (s. 11.)3 Her gjorde hun sin første seksuelle erfaring. Natten med aktivitetslederen H skildres som brutal og i grenseland når det gjelder gjensidig samtykke. Selv om hun i fortsettelsen av deres relasjon blir både avvist og latterliggjort, inntar Annie en tilbedende rolle overfor H. I tillegg utsettes hun for infam utestengning og mobbing av sine jevnaldrende kollegaer. Ernaux beskriver hvordan hun ikke greier å forholde seg til de komplekse følelsene som vekkes i henne; at hun oppsøker nye seksuelle opplevelser som intensiverer skammen, mister menstruasjonen og utvikler bulimi. Det er først 50 år og et tyvetalls bøker senere at hun våger å skrive om det som hendte i S: «Det er den teksten som alltid har manglet. Alltid vært utsatt. Det unevnelige tomrommet» (s. 12), skriver forfatteren.
Ernaux utforsker hvordan individuelle, samfunnsmessige og historiske forhold virker sammen i et spenningsfelt mellom erindring og glemsel. Hennes arbeiderklassebakgrunn og klassereise er et gjennomgående tema i forfatterskapet, og paralleller til Bourdieus tenkning har vært trukket frem av flere.4

I denne teksten vil jeg se nærmere på to av de narratologiske grepene forfatteren gjør med tanke på å belyse spørsmålet om og under hvilke betingelser det kan være mulig å finne språk for traumatiske erfaringer. Først ser jeg nærmere på bruken av personlig pronomen. Deretter ser jeg på hvordan Ernaux kontekstualiserer sin individuelle opplevelse: Det siste er kjent som Ernaux' primære litterære prosjekt - å gjøre det personlige allment (f.eks. Buvik, 2019). Her fokuserer jeg på hvordan dette også kan forstås i et psykoanalytisk traumeperspektiv.
Ernaux bruker ikke selv ordet traume i sine skildringer. Innenfor en psykoanalytisk traumeforståelse vil man være opptatt av gapet mellom erfaring og overlevelse: Historien kan ikke erfares der og da på grunn av fortrengning eller dissosiasjon, men lever videre som noe annet, for eksempel som en psykisk lidelse eller kroppslige plager. I sitt forsøk på å forstå jødenes historie trakk Freud (1939/2015) paralleller til dette han kalte latens: gapet mellom en ulykke og reaksjonen på den.5 Dette impliserer at historien - både den individuelle og den kollektive - kan oppfattes bare i den ufullstendige formen den fremstår i på et senere tidspunkt. Ernaux er, som vi allerede har vært inne på og vil se flere eksempler på senere, tydelig når det gjelder hvordan erfaringene fra S på samme tid både er påtakelig fraværende og ubehagelig nærværende i hennes bevissthet. Jenta fra 58 er både «skjult og uutslettelig til stede i meg» (s. 17), skriver hun. Det er denne strukturelle likheten mellom Ernaux' erfaring og traumeerfaringer generelt som gjør at jeg tenker at hennes skildringer, uavhengig av om de defineres som traumatiske eller ei, kan ha relevans for spørsmålet om å finne ord for det unevnelige.6

Denne artikkelen skriver seg inn i en interdisiplinær forskningstradisjon, hvor tekster fra skjønnlitteratur, litteraturvitenskap og psykoanalyse studeres sammen for å belyse kompleksiteten i traumefeltet (f.eks. Caruth, 2013, 2016; Felman & Laub, 1992). Som nevnt kan traumets forsinkede oppfattelse og virkning gjøre det vanskelig å finne ord, også fordi selve overlevelsen innebærer å komme seg bort - både psykisk og fysisk - fra det som var. En virkelighet som ikke lot seg oppfatte da, men som lever videre som noe annet nå. Gjennom indirekte, utprøvende og ofte overraskende skildringer nærmer skjønnlitteraturen seg dette gapet mellom traumeerfaring og overlevelse. Skjønnlitteraturen tilbyr et språk for det som ikke kan sies, for det som ikke umiddelbart lar seg gjengi og representere - et språk som det kan være verdt å studere nærmere.
Ideen om at skjønnlitteratur kan berike psykologien er ikke ny. Freuds (1907) analyse av kortromanen
Gradiva (Jensen, 1903/1918)7 er det første arbeidet hvor litteraturen studeres mer systematisk, men allerede enda tidligere, i et brev til Wilhelm Fliess i 1897, skrev Freud om Hamlet og Oedipus Rex (Freud, 1897, i Masson, 1985). Tidligere tok psykoanalytisk litteraturkritikk ofte utgangspunkt i biografiske data, spesielt fra forfatterens barndom, kombinert med teksttolkningsteknikker fra drømmetolkning. Senere har man gått bort fra denne metoden, som kalles psykobiografien, til fordel for hermeneutiske og diskursanalytiske tilnærminger som tar utgangspunkt i selve teksten.8 Dette innebærer blant annet at man også søker mening ved å studere tekstens intensjon og struktur, altså hvordan den er skrevet, samt hvordan den virker på leseren (f.eks. Wright, 1999).9 Når måten Ernaux kontekstualiserer sin individuelle opplevelse og bruker personlig pronomen er valgt ut som hovedspor, er det fordi begge disse narratologiske grepene aktualiserer gapet mellom erfaring og overlevelse. Begge henger sammen med betydningen av å lytte til hvordan et menneske har kommet seg videre, det Caruth (1995) kaller «how to listen to departure» (s. 10). Teksten nærleses videre med denne strukturens intensjon i tankene: Altså hvordan virker disse narratologiske grepene på meg som leser, og hvorfor fortelles det på akkurat denne måten? Jeg presenterer resultat og diskusjonsdel samlet. På den måten kan jeg holde meg tett opptil teksten og synliggjøre hvordan den er utgangspunkt for videre refleksjoner og teori.10

Hun er meg, og jeg er henne
Som i sine tidligere tekster benytter Ernaux seg av fotografier og dagboksnotater for å fremkalle minner.11

I Sommeren 58 betrakter hun bildet av seg selv limt inn i karakterboken fra pensjonatskolen i hjembyen Yvetot. Hun er 17 år gammel, det er like før hun skal reise til S:

Denne jenta fra 1958, som tross en tidsavstand på femti år er i stand til å dukke opp og forårsake et indre sammenbrudd, er altså skjult og uutslettelig til stede i meg. Hvis det virkelig er det som er virksomt, det som fre