- Jeg skjønte at vi måtte patentere hvis det skulle bli noe av det, sier Kjetil Taskén.
Den erfarne kreftforskeren og direktøren for Norsk senter for molekylærmedisin (tidligere Bioteknologisenteret), var postdok i 1996-97. Forskningsgruppa hans fant noe som kanskje kunne bli et legemiddel.
- Opplevelsen var at hvis vi ikke patenterer, så er det den sikreste måten å sørge for at det ikke blir brukt til noe.
I hvert fall innen den teigen der jeg har vært, medisinsk anvendelse, så er det så dyrt å lage produkter, at hvis man ikke kan beskytte sine rettigheter og mulighet til å tjene inn kostnadene, så er det ingen som vil bruke resultatene dine, sier Taskén.
- Den sikreste måten å sørge for at ingen vil bruke resultatene dine er å publisere først.
Dette var før 2003, da lovendringer i Norge påla universitetene ansvar for kommersialisering av forskningsresultater. Det ble ikke noe av det første patentet, kanskje fordi det ble tatt ut for tidlig og var for bredt. Taskén har bedre kontroll på patentstrategier nå enn da. Etter 2003 etablerte dessuten universitetene Technology Transfer Offices, TTOer, etter amerikansk modell, som skal bistå i kommersialiseringsløpet. Fancy navn har de fått etter hvert også. Ved Universitet i Oslo heter TTOen Inven2.
- Før vi publiserer vurderer vi om noe er patenterbart, og har en dialog med Inven2 om det, forteller Taskén.
- Hvis det er mulighet for kommersiell anvendelse lager man en patentstrategi. Men hvis vi da sier til Inven2 at nå vil vi publisere, for det trenger vi, så har vi alltid fått en ok løsning på det, uten at det har påvirket det faglige prosjektet, føler jeg.
For kreftforsker Kjetil Taskén er det å vurdere patentering en integrert del av forskningsprosessen. Foto: Petter Sørnæs/Budstikka
Patentstrid og hemmelighold
«The soul of academic science is being destroyed, one patent at a time», skrev Michael Eisen på bloggen sin it is NOT junk i februar 2017.
Eisen er biolog ved UC Berkeley i USA, og er professor på samme institutt som biokjemiker Jennifer Doudna. Sammen med Emmanuelle Charpentier står Doudna bak oppdagelsen av genredigering ved hjelp av CRISPR, som er forventet å blant annet revolusjonere måten vi behandler sykdom på.
Enter Feng Zhang fra The Broad Institute, MIT og Harvards satsning på biomedisin og genforskning. Han fant ut hvordan CRISPR-Cas9 kunne brukes til å redigere i eukaryoter - det vil si i cellene til dyr, planter og mennesker.
Og her står striden. UC Berkeley mener at de har et bredt patent på CRISPR som inkluderer sannsynlig bruk. The Broad har søkt om og fikk patent på metoden for å redigere i eukaryoter. Det er i metoden de store pengene ligger.
«Hvis akademisk forskning fungerte som det skulle, ville vi alle ha brukt de neste fem årene på å finne ut av alle de kule tingene vi kunne bruke denne nye leken til», skriver Eisen. «Men der vi bare burde sett vitenskapelige muligheter, så andre dollartegn». Historien om det vitenskapelige gjennombruddet CRISPR har også blitt en historie om et patent-gullrush, mener Eisen. Ja, det forskes. Men mye av det skjer i hemmelighet, hevder han. «Nye oppdagelser holdes hemmelige, og forelesninger og publiseringer utsettes så de ikke skal ødelegge for muligheten til å søke patent.»
Husk patentering før publisering!
Patent versus publisering. Hemmelighold versus åpenhet. To av flere spenninger som oppstår når offentlig finansiert forskning møter patentsystemet og skal kommersialiseres. Det er selvsagt store forskjeller mellom USA og Norge, men om frontene er mindre steile her, så er vi - eller i det minste forsøker vi å være med på kappløpet vi og.
Og skal du patentere må du vokte deg vel mot å dele forskningsresultatene dine. Eller som Forskningsrådet meldte på sine nettsider nylig: «Tenk kommersialisering før du publiserer». I et intervju med ledere fra ulike TTOer får leseren rådet: «Husk alltid patentering før publisering!» Det advares om at en presentasjon på konferanse regnes som publisering.
Kommunikasjonsrådgiveren i Forskningsrådet som har skrevet artikkelen, forsikrer i en mellomtittel at kommersialiseringen er «På lag med forskningen». Det går an å lage en plan for publisering eller delvis publisering. Og TTO-lederne forteller at kommersialisering gjør forskningen mer relevant, skaper nye arbeidsplasser, oppfyller krav om samfunnsnytte, og er bra fordi «impact» er et stadig viktigere kriterium i søknader om forskningsmidler.
Anders Braarud Hanssen forsker på etikkens rolle i det europeiske patentsystemet, som også omfatter Norge. Han mener sentrale vitenskapelige normer som objektivitet og upartiskhet står på spill når kommersialisering blir et viktig mål for forskningen.
- Ta akvakultur-området, som er viktig for oppdrettsnæringen. Her er de fleste aktørene, fra forskerne til departementet preget av klare næringsmessige hensyn. Feltet er dominert av forskning der patentrettigheter er en del av en større kommersiell agenda. Føringene for å bruke denne kunnskapen er definitivt ikke bare rent vitenskapelige, men også sterkt drevet av næringsinteresser, som igjen preger kunnskapsutviklingen.
Det er ikke noe galt i å ta patent, understreker Braarud Hanssen.
- Men det øyeblikket du som forsker begynner å tenke på ditt eget virke ut i fra om du skal ta patent eller ikke, og på kommersialisering, så har det en normativ kraft som kan påvirke valgene dine som forsker. De forskningsetiske normene kommer i økende grad på kollisjonskurs med insentiver om at forskningen skal gi avkastning. Hemmelighold og konkurranse fremmes på bekostning av åpenhet og deling av kunnskap.
Fri forskning ingen selvfølge
- At universiteter driver med forskning er, historisk sett, ingen selvfølge, sier Vidar Enebakk, sekretariatsleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).
Som vitenskapshistoriker har han tidligere interessert seg for og skrevet om relasjonen mellom akademisk frihet, patenter, forsknin
