Bok og bibliotek
02.11.2017
Tove Nilsen har snart vært 50 ganger på Kreta, og har skrevet om den greske øya før. Hva mer er det å oppdage? En hel masse, viser det seg. Vennskap. Mat. Biller. Skjønnhet. Ikke minst egne tanker om kjærlighet, solidaritet og generasjonenes gang.
«Når man har vært på en reise, har man noe å fortelle», lyder et tysk ordspråk. Det kunne ha vært skrevet av Tove Nilsen. Bortsett fra at hun stort sett ikke reiser til tysktalende land, det er Kreta som hennes paradis. I den siste boken sin,
Himmelske tilstander, forteller hun allikevel om et komplisert paradis. Skyggene har begynt å legge seg over den vakre, historisk øya siden hun utga Kretadøgn i 2003. Finanskrise, arbeidsledighet og generelt dårlige tider i Europa er høyst merkbare også i dette paradiset på jord. Og romanens hovedperson har selv med seg en bagasje på reisen, både et kjærlighetsforhold hjemme som hun stadig analyserer i tankene, og sorgen over sin nylig avdøde far. Dette er et naturlig sted å begynne samtalen med Tove Nilsen.
- Hvorfor tittelen «Himmelske tilstander» når du skyggelegger ganske kraftig i beskrivelsene dine?
- Jeg håper tittelen slår begge veier! Både det lyse og motsetningen. En himmelsk tilstand er noe man vil til, ønsker seg. Motsatsen til det mørke, og til dødelighet. Det lyse i tittelen har det med menneskene på Kreta å gjøre og med naturen. Men det henviser også med noe personlig og udefinerbart, noe som ikke avhenger av om det er vakkert eller behagelig. Du kan finne det i bakgatene i Berlin, du kan finne det på en øy. Jeg finner det på Kreta. Dette udefinerbare ligner den følelsen man har med enkelte mennesker. Noen mennesker kan man umiddelbart snakke med. De behøver ikke ligne deg selv, men kontakten er der.
- Tankene og oppmerksomheten til jeg-personen i boken vandrer stadig mellom det store og det lille, mellom farens siste tid på sykehjemmet og en liten kattemor hun finner på øya som hun tar seg av, den har syv små kattunger. Du skriver også en del om restauranteieren Manolis, og hvordan hans sønn Yannis har tatt over. Jeg ser paralleller og speilbilder mellom din egen situasjon og det du opplever på Kreta...
- Ja, jeg kjente da jeg skrev boken at jeg vil lage en vifte som jeg kunne slå ut som jeg ville, med små og store temaer som virker sammen. For sånn synes jeg det er for de fleste av oss. Som denne jeg-figuren som drar ned til Kreta og har mistet sin far i en forferdelig ulykke, huset til faren brant ned og han døde av skadene. Samtidig er ikke livet til hovedpersonen bare sorg. Hun forholder seg til en hjemløs katt, hun leser van Goghs brev, og det er en masse andre tilsynelatende småtterier. Livet går videre, og det skjer også gode ting.
Jeg og romanpersonen min
Når Tove Nilsen snakker om sine romaner, omtaler hun konsekvent jeg-et i sine romaner som en figur eller romanperson, selv om hovedpersonen også heter Tove og er forfatter og Kretafarer. Hun vedgår villig vekk at jo, også hennes egen far døde nylig og joda, hun var også i begynnelsen på et nytt forhold da hun skrev boken. Men roman er det uansett. Jeg spør om forskjellen mellom roman og memoarer når forskjellen blir så liten som i hennes tilfelle - og flere andre i norsk samtidslitteratur - og hun svarer ved å vise til Tomas Espedal, som også har satt et klart skille mellom Tomas i bøkene og Tomas i det virkelige livet. Skrift er ikke liv, uansett, og når forfatteren sier at sånn er det, så er det sånn. Men hun hadde ikke tenkt å skrive boken nøyaktig som den ble, den vokste frem. På spørsmål om hun er en intuitiv forfatter eller planlegger, sier hun «klart det første».
- Jeg har en følelse av at Kreta for deg - unnskyld, romanpersonen - både er en renselse, for eksempel etter dum sladder om hennes nye kjæreste, skrive-inspirasjon og trøst....
- Da faren min holdt på å brenne inne og kom på sykehus og så på sykehjem hvor han så døde, bodde jeg på sykehjemmet en periode. Jeg begynte å tenke på en trøstebok, ikke i betydningen av noe banalt, men noe som på en eller annen måte kunne rense og trøste. Trøsten kan ligge i at uansett hvor vondt livet er - for meg eller min romanperson - så er det andre historier der ute også, mennesker og deres historier, fugler, ekle biller på badet. Det skal så lite til for å løfte. Jeg var ikke bevisst dette da jeg skrev, men det må ha ligget ubevisst i meg. Det lille og det store som griper i hverandre, sier Nilsen og siterer essayets mester, Michel Montaigne: «Verden er bare en gynge i evig uro. Alt i den svaier uten opphør (... ) Jeg kan ikke holde fast
Gå til medietHimmelske tilstander, forteller hun allikevel om et komplisert paradis. Skyggene har begynt å legge seg over den vakre, historisk øya siden hun utga Kretadøgn i 2003. Finanskrise, arbeidsledighet og generelt dårlige tider i Europa er høyst merkbare også i dette paradiset på jord. Og romanens hovedperson har selv med seg en bagasje på reisen, både et kjærlighetsforhold hjemme som hun stadig analyserer i tankene, og sorgen over sin nylig avdøde far. Dette er et naturlig sted å begynne samtalen med Tove Nilsen.
- Hvorfor tittelen «Himmelske tilstander» når du skyggelegger ganske kraftig i beskrivelsene dine?
- Jeg håper tittelen slår begge veier! Både det lyse og motsetningen. En himmelsk tilstand er noe man vil til, ønsker seg. Motsatsen til det mørke, og til dødelighet. Det lyse i tittelen har det med menneskene på Kreta å gjøre og med naturen. Men det henviser også med noe personlig og udefinerbart, noe som ikke avhenger av om det er vakkert eller behagelig. Du kan finne det i bakgatene i Berlin, du kan finne det på en øy. Jeg finner det på Kreta. Dette udefinerbare ligner den følelsen man har med enkelte mennesker. Noen mennesker kan man umiddelbart snakke med. De behøver ikke ligne deg selv, men kontakten er der.
- Tankene og oppmerksomheten til jeg-personen i boken vandrer stadig mellom det store og det lille, mellom farens siste tid på sykehjemmet og en liten kattemor hun finner på øya som hun tar seg av, den har syv små kattunger. Du skriver også en del om restauranteieren Manolis, og hvordan hans sønn Yannis har tatt over. Jeg ser paralleller og speilbilder mellom din egen situasjon og det du opplever på Kreta...
- Ja, jeg kjente da jeg skrev boken at jeg vil lage en vifte som jeg kunne slå ut som jeg ville, med små og store temaer som virker sammen. For sånn synes jeg det er for de fleste av oss. Som denne jeg-figuren som drar ned til Kreta og har mistet sin far i en forferdelig ulykke, huset til faren brant ned og han døde av skadene. Samtidig er ikke livet til hovedpersonen bare sorg. Hun forholder seg til en hjemløs katt, hun leser van Goghs brev, og det er en masse andre tilsynelatende småtterier. Livet går videre, og det skjer også gode ting.
Jeg og romanpersonen min
Når Tove Nilsen snakker om sine romaner, omtaler hun konsekvent jeg-et i sine romaner som en figur eller romanperson, selv om hovedpersonen også heter Tove og er forfatter og Kretafarer. Hun vedgår villig vekk at jo, også hennes egen far døde nylig og joda, hun var også i begynnelsen på et nytt forhold da hun skrev boken. Men roman er det uansett. Jeg spør om forskjellen mellom roman og memoarer når forskjellen blir så liten som i hennes tilfelle - og flere andre i norsk samtidslitteratur - og hun svarer ved å vise til Tomas Espedal, som også har satt et klart skille mellom Tomas i bøkene og Tomas i det virkelige livet. Skrift er ikke liv, uansett, og når forfatteren sier at sånn er det, så er det sånn. Men hun hadde ikke tenkt å skrive boken nøyaktig som den ble, den vokste frem. På spørsmål om hun er en intuitiv forfatter eller planlegger, sier hun «klart det første».
- Jeg har en følelse av at Kreta for deg - unnskyld, romanpersonen - både er en renselse, for eksempel etter dum sladder om hennes nye kjæreste, skrive-inspirasjon og trøst....
- Da faren min holdt på å brenne inne og kom på sykehus og så på sykehjem hvor han så døde, bodde jeg på sykehjemmet en periode. Jeg begynte å tenke på en trøstebok, ikke i betydningen av noe banalt, men noe som på en eller annen måte kunne rense og trøste. Trøsten kan ligge i at uansett hvor vondt livet er - for meg eller min romanperson - så er det andre historier der ute også, mennesker og deres historier, fugler, ekle biller på badet. Det skal så lite til for å løfte. Jeg var ikke bevisst dette da jeg skrev, men det må ha ligget ubevisst i meg. Det lille og det store som griper i hverandre, sier Nilsen og siterer essayets mester, Michel Montaigne: «Verden er bare en gynge i evig uro. Alt i den svaier uten opphør (... ) Jeg kan ikke holde fast
