Problemet var bare at kun 30 prosent av de spurte hadde svart. «Det skal godt gjøres å generalisere frekvenser ut fra en så lav svarprosent», skrev Ragnhild Ørstavik, assisterende redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening.
Dessuten fant organisasjonen faktisk.no ut at en endring avisen rapporterte om, bygde på et spørsmål som kun var stilt én gang. Aftenposten justerte i ettertid saken noe, men likevel er den et godt eksempel på at ting ikke alltid er så enkle. Kanskje må vi innrømme at selv den beste kan snuble litt innimellom?
I disse dager fyller Covid-19-forskning både internett og avisspalter. Hva kan vi egentlig stole på? Og hva skal vi se etter? Heldigvis finnes det nyttige råd.
Råd 1 Undersøk hva slags studie du leser om.
I forbindelse med saken nevnt over uttalte Forskningsrådets direktør at det var snakk om en undersøkelse, ikke et forskningsresultat, og at funnene «må tolkes deretter». Slik informasjon kan være viktig å få med seg.
Jan Ole Hesselberg er kjendispsykolog, programsjef i Stiftelsen Dam og medlem i Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM). Han påpeker at typen studie og størrelsen på den kan fortelle mye.
- Det kan være vanskelig for lesere å vite om studien er stor eller liten, god eller dårlig. Det beste er om du finner en kunnskapsoppsummering, som på en systematisk måte samler all forskning på temaet, sier han.
Slike oppsummeringer heter «systematic reviews», og noen fagfelt har egne organisasjoner som lager slike. Cochrane Library samler helseforskning, mens The Campbell Collaboration samler samfunnsfaglige studier.
Råd 2 Sjekk hvem det forskes på.
Hadde alle mediesaker bygd på kunnskapsoppsummeringer, ville det kanskje vært greit. Men slik er det ikke. Hvem det forskes på, kan da være et godt spørsmål å stille.
- Hvis det bare er barn mellom fem og åtte år som er testet, er funnet neppe relevant for en voksen, sier Hesselberg.
Et annet eksempel er musestudier
