Det finnes band som holder på i tiår etter tiår med noenlunde samme besetning. Rolling Stones. E Street Band. Ole Ivars.
Gluntan? Ikke akkurat. 34 medlemmer har vært innom i løpet av 51 år. I året 2011 kom det største vendepunktet hittil: Hele bandet ble bygd opp på nytt. En skikkelig omstart. Også av bandfilosofien: Dette skal være artig. Spilleglede er basis.
- Da jeg ble bedt om å ta over skuta her, ville jeg at bandet skulle være hobby, begynner trommis og driftssjef Geir Viken, men blir mildt korrigert av de andre i bandet. Bandet er mye mer enn en hobby, og det skal ikke høres ut som de ikke tar det på alvor. Attåtnæring, sier en. Deltidsjobb, sier en annen.
- Vi har ikke lavere standard selv om vi spiller færre ganger i året, fastslår tangentist Endre Fladvad. Den vesentlige forskjellen er at ingen er avhengig av kun Gluntan som levebrød.
Å glede seg
Vi sitter i bandbussen til et av Norges mest populære band gjennom tidene. I 51 år har trønderne i Gluntan spilt til dans og fest over hele landet og vel så det. Dette er bandet bak kjempehiten La oss leve for hverandre. På 60- og 70-tallet var Gluntan like populære som Beatles i Norge. Gluntan var første nordiske artist som fikk platinatrofé for platesalg, første i Europa til å få diamantplate og første norske artist til å bli lansert på kassett.
På siden av bandbussen er det malt to spellemannpriser, den siste er fra i år. Gutta har rigga scene i fire timer, og nå er bagasjerommet tomt for utstyr. Inni bussen lander seks mann i setene med et utvalg av pustelyder. På bordene imellom står det kaffe og cola.
I kveld spiller de under Suladagan på Sula, helt ute i havgapet i Sør-Trøndelag. Det er rundt 60 fastboende på øya, en time i båt til fastlandet og arrangøren forventer 200 i publikum. Scenen er nesten ferdig rigga. Det er under en time til bandet skal på scenen, og de er rolige og avslappa og gleder seg til å spille. Og det siste var poenget med omstarten: Å glede seg. Å finne tilbake til det som gjorde at de i utgangspunktet ønska å være musikere.
- For det går ikke an å leve av det. Ikke hvis man skal være familiemann, sier Geir.
Orka ikke se på gitaren
Egentlig kunne de ha levd av det. For dansemusikkmiljøet er ikke helt som andre musikkmiljøer: Det er flust av spillejobber, hele året. Publikum strømmer til. Fysiske plater selger. Fansen er entusiastisk. Allsangfaktoren høy. Men for å leve av det må det spilles hver eneste helg.
Gitarist Frank Robert Helden er tilbake i Gluntan etter et opphold. Fram til 2003 var han med i Gluntan seks år, spilte 100 jobber i året - og gikk lei.
- Det ble sånn at jeg ikke orka å se p�
