Fagpressenytt

Amdam, 1994; Bourdieu, 1996; Franck & Opitz, 2007; Kvålshaugen & Amdam, 2014; Macklean, Harvey, & Cia, 2012; Martelli & Abels, 2010; Mayer & Whittington, 1999). Til tross for en generell internasjonal tendens at et økende antall toppledere har lengre høyere utdanning (les mastergrad), er det dessuten også snakk om påfallende store variasjoner mellom land i både type og generell betydning av utdanningsbakgrunn for rekruttering til topplederposisjoner. For eksempel har toppledere i amerikanske virksomheter i stor grad utdanning i business fra en håndfull eliteskoler (Martelli & Abels, 2010). Den franske businesseliten har hovedsakelig sin utdanning fra en grande école, men har også ofte erfaring fra offentlige organisasjoner før de får en topplederstilling i det private næringslivet (Maclean, Harvey, & Chia, 2010). I Tyskland er det stor overvekt av toppledere med ingeniørutdanning, gjerne kombinert med en doktorgrad (Kaelble, 1980). I Storbritannia betyr relevant utdanningsbakgrunn fortsatt relativt mindre. Her har påfallende mange av topplederne klassiske fag fra Oxford eller Cambridge i bunn (Mayer & Whittington, 1999).
Det eksisterer flere ulike forklaringer på variasjonen i utdanningsbakgrunn til businesseliten i ulike land. Det er i utgangspunktet to tradisjoner i denne forskningen. Den ene har en funksjonalistisk tilnærming som forklarer variasjon i karakteristika ved businesseliter med varierende kompetansebehov i næringslivet i ulike land (for eksempel Amdam, 1999; Engwall & Zamagni, 1998; Fligstein, 1990; Locke, 1989). Den andre tradisjonen har et institusjonelt utgangspunkt som forklarer variasjonen i karakteristika ved businesseliter basert på etablerte normer og kognitive institusjoner som medfører at kjennetegn ved businesseliter endrer seg lite over tid (for eksempel Bourdieu & Passeron, 1977/1996; Byrkjeflot, 1997; Kvålshaugen & Amdam, 2014; Maclean, Harvey, & Chia, 2012).
Den funksjonalistiske tradisjonen forklarer variasjon i utdanningsbakgrunnen til businesseliter ved at noen utdanninger oppleves som bedre egnet for utøvelse av visse funksjoner enn andre. Grunnen til at karakteristika ved businesseliter endres over tid, er knyttet til det Neil Fligstein (1990) kaller ulike kontrollfaser. Han fant i sine studier i USA at i en periode preget av sterk industrialisering var ledere med teknisk kompetanse foretrukket (ingeniører). For Norges del er dette snakk om en periode fra inngangen til det 20. århundret til 1950-60-tallet. Med liberalisering av den internasjonale handelen fra inngangen til 1960-tallet økte behovet for markedskompetanse. De sterke endringene innen styring og finansiering av bedriftene på 1980-tallet skapte gode tider for ledere med kompetanse innen økonomi og finans. Et slikt perspektiv faller god sammen med den norske dreiningen fra sivilingeniører til siviløkonomer som toppledere på 70-80 tallet. Andre studier har også funn som tyder på at det kan være sammenheng mellom kompetansebehov i næringslivet og karakteristika ved toppledere som rekrutteres. For eksempel viser et forskningsarbeid at karakteren av og lengden på utdanningen har en positiv effekt på resultatene til risikofond (Li, Zhang, & Zhao, 2011) samt på graden av vellykket internasjonalisering (Fernándes-Ortiz & Lombardo, 2009; Jaw & Lin, 2009).
Det institusjonelle perspektivet vektlegger at utdanningssystemet produserer symboler. Dette har medvirket til at utdanningens symbolverdi har fått større oppmerksomhet i forskning om utdanningens betydning for utvelgelsen av næringslivets toppledere. Utdanningens symbolverdi kommer til uttrykk på to måter. For det første produserer utdanningen symboler som signaliserer verdier. Ifølge den franske sosiologen Pierre Bourdieu signaliserer titler spesielle funksjoner som skaper attraktivitet når det gjelder utvelgelse til den ypperste næringseliten: «I have shown that educational titles' credentials fulfil, in a different historical context, a social function quite analogous to that which befell nobility titles in feudal society» (Bourdieu & Passeron, 1977/1996, x). I norsk sammenheng har prefikset sivil hatt en slik funksjon. Først gjennom en tendens til at store bedrifter foretrakk sivilingeniører som sine toppledere, til at de fra 1970-årene i økende grad rekrutterte siviløkonomer som toppledere. En undersøkelse av utdanningsbakgrunnen til toppledere (CEO) i landets 100 største bedrifter i 2009 bekrefter denne tendensen (Amdam & Kvålshaugen, 2010; Kvålshaugen & Amdam, 2014).
For det andre hjelper det som anses å være gode utdanningsinstitusjoner, arbeidsmarkedet med å sile potensielle kandidater gjennom å rekruttere gode studenter. Ifølge Meyer (1977, 55) er «[e]ducation ... a central element in the public biography of individuals, greatly affecting their life